Feltarbeid – det beste og det verste

Feltarbeid er mye mer enn det som står skrevet i fagbøker og artikler. Det er ikke bare spennende historier, analyser og metodiske utfordringer. Feltarbeid er også usikkerhet, panikk, mestringsfølelse, glede og medmenneskelighet.

 

For noen måneder siden, før koronavirus og portforbud var på vår agenda, fikk jeg en snap av en masterstudent som skulle på feltarbeid og lurte på om jeg hadde noen tips. Snappen fikk meg til å tenke på min egen mastergrad og de jeg studerte med. Selv om vi tidlig på studiet blir fortalt at feltarbeidet blir aldri som du tror er det ikke lett å se for seg hva det betyr i praksis.

Da vi kom tilbake til Bergen etter feltarbeid ble det tydelig at de fleste hadde hatt det tidvis tøft og vanskelig. Selv om vi hadde vært forskjellige steder i verden og studert helt forskjellige tema var det noe felles i denne sammensatte felterfaringen. Dette fellesskapet ble utrolig viktig for at jeg kom helskinnet gjennom mastergraden. Denne teksten er til alle som har vært eller skal på feltarbeid.

Mitt første feltarbeid i Cape Town er den verste og beste opplevelsen jeg har hatt. Det var mange tunge perioder. Jeg tvilte på meg selv, prosjektet og relasjonene til informanter, for likte de meg egentlig? Samtidig var feltarbeidet noe av beste jeg har opplevd. Jeg ble kjent med flotte mennesker som jeg ellers ikke ville møtt og fikk oppleve deler av Cape Town som var helt fremmed for meg. Jeg testet egne grenser og min forståelse av verden ble utfordret av gateselgerne.

I en tid der vi helst skal produsere så mye som mulig på kortest mulig tid er det fantastisk at antropologisk metode muliggjør langvarig feltarbeid. Det er mye å lære i det langsomme og nære – på godt og vondt.

Feltarbeid 2014 vs 2020. Denne gangen har jeg byttet ut gateselger-uniformen med dressbukse og skjorte, og Converse med Gant. foto: privat.

Feltfantasien som brast

Første gangen jeg reiste på feltarbeid hadde jeg en forestilling om at feltarbeid var et evig dynamisk opplegg med konstant spenning og hendelser. Folk ville dele sine historier med meg automatisk, invitere meg med hjem og vise meg rundt uoppfordret. Denne forestilling brast kjapt da jeg ble kastet ut i felttilværelsen.

Det var mye venting og mange avslag. Vente på informanter som aldri dukket opp, vente på hendelser og vente på svar (som aldri kom). Denne venting var det lite om på pensum.

Det var mange kleine øyeblikk, særlig i begynnelsen. Å plutselig skulle henge med en gjeng ukjente gateselgere hver dag var rart både for meg og for dem. Jeg kunne sitte lenge og høre på informanter snakke sammen og på innsiden prøvde jeg å finne på noe å si men klarte det ikke. Deltakende observasjon høres lettere ut i teorien enn det det er i praksis.

Skuffelsen over avslag og at folk sier nei til intervju påvirket meg i mye større grad enn jeg hadde trodd. Selv om jeg visste at jeg måtte tilpasse meg var det vanskelig å omstille seg for å finne nye innfallsvinkler og metoder.

Jeg har dager der jeg bare vil trekke dyna over hodet og gjemme meg for verden.

I min forestilte feltverden hadde jeg ikke tenkt så mye over at jeg måtte dele historier fra mitt liv. Jeg hadde bare forberedt meg på å skrive ned alle andres liv. Gateselgerne i Cape Town hadde like mange spørsmål til meg som jeg hadde til dem. De spurte meg ut om familie, om norsk mat, kultur og språk. Og hva med fattigdom, har vi townshiper i Norge sånn som her?

I retrospekt så gir det jo fullstendig mening at jeg måtte dele. Relasjoner går jo begge veier. Etterhvert som de lærte mer om meg åpnet de seg mer. De invitert meg med hjem, til gudstjeneste og til fest. Min første tur til townshipen Khayelitsha var et skikkelig kick!

Her er jeg på besøk hos en av informantene i Khayelitsha. Dette var en god dag. Foto: privat.

Erfaringen fra Cape Town gjorde meg bedre forberedt til feltarbeid i Johannesburg. Jeg var forberedt på bølgedalene. Det er dager der alt klaffer og jeg endelig kommer «backstage» med informanter, og det er dager der jeg bare vil trekke dyna over hodet og gjemme meg for verden. Selv om jeg har opplevd bølgedalene før blir jeg påvirket av de nå også, men jeg takler det bedre. Jeg vet også at når man minst venter det kommer de beste dagene.

Mer enn en forsker

Antropologer kommer tett på og er på feltarbeid med hele seg. Jeg er fremdeles sjenert i møte med nye mennesker og er absolutt ingen mester i small talk. En informant i Johannesburg beskrev meg som «klein og ukomfortabel». Åpenbart overbeviser jeg ikke som selvsikker forsker.

Jeg blir tildelt roller også – som venn, kollega, datter, ekspert, en fremmed og utlending, i tillegg til å være forsker. Noen ganger er rollen tydelig og alle parter har klare forventninger, andre ganger går rollene over i hverandre. Siden antropologer er lenge på feltarbeid så blir man kjent med folk, og kanskje man til og med blir forelsket. Det kan være vanskelig å balansere roller og forventninger. Jeg kan savne å være med venner og familie, i relasjoner man ikke trenger å analysere og vurdere maktforholdet.

Da hjemmet til en av gateselgerne brant ned dro jeg til den uformelle bosettingen og hjalp til å bygge skuret opp igjen. Jeg kjøpte litt materialer og samlet inn klær fra venner i Cape Town. I denne situasjonen var min rolle som forsker den minst viktige. Det viktigste var å være et godt medmenneske.

Informanter har delt hendelser fra eget liv om misbruk, vold, og tabubelagt sykdom. Når jeg denne gangen forsker på urbanisering og byutvikling kan slike hendelser komme brått på, for det er jo ikke nødvendigvis relevant for studien min. I disse tilfellene er det viktigere å være en god venn, for man er mer enn en forsker (snakk med veileder om det blir for intenst).

Ikke alt står i metodeboken

Å stole på egen kunnskap og egenskaper er noe av det vanskeligste jeg vet. Gjør jeg det riktig? Hva skjer om jeg ikke får tilgang? Hva om jeg ikke har noe å skrive om?

Følelsen av at jeg aldri gjør nok kommer alltid snikende. Jeg burde si ja til alt og får dårlig samvittighet når jeg tar noen dager fri. Lærdommen fra første feltarbeid er at det er mentalt utmattende å være «i felt». Man trenger pauser. Om avtaler plutselig blir avlyst og man blir sittende hjemme teller ikke det som pause. Det er del av feltarbeidet.

Hva er dette godt for? Følelsen av at dette feltarbeidet og oppgaven ikke har noen verdi. Heldigvis bodde jeg med to arkeologer i Cape Town som visste hva jeg gikk igjennom og kunne forsikre meg om at det var slik for dem også.

Veien fra glede til frustrasjon er kort. Feltarbeid er en berg-og-dal-bane av følelser og opplevelser. Foto: OEM.

Å fortelle noen hvordan man har det er viktig. Det er mye bedre å ha det kjipt sammen enn alene. Alle synes feltarbeid er vanskelig på ulike vis. Hvis noen sier at det bare går bra så lyver de. Jeg lover (sånn nesten).

På veien lærer man mer om seg selv og sin egen posisjon i verden enn det man kom for å forske på.

Nå høres kanskje feltarbeid helt forferdelig ut, og det er det ikke. Selv om det er tungt og vanskelig er det også en helt fantastisk erfaring jeg ikke vil være foruten.

Feltarbeid går sakte og fort på en gang. Man reiser på feltarbeid for å samle data og lære om et spesifikt tema, mens på veien lærer man mer om seg selv og sin egen posisjon i verden enn det man kom for å forske på. Feltarbeid får meg til å se nye perspektiv, utfordre egen verdensforståelse, stille nye spørsmål, oppleve gråsonene og lære hvordan mennesker skaper mening.

Jeg tror ingen blir helt klar for å dra på feltarbeid, men ved å være bevisst om de sidene som er vanskelige tror jeg feltopplevelsen blir bedre og lettere.

Hva kan en gatekrangel fortelle om sosiale og materielle strukturer i Sør-Afrika?

Vi opplever ikke ting i vakuum – alt er del av en større sammenheng. I sosialantropologi bruker vi empiriske eksempel til å forklare og drøfte sosiale fenomen og dynamikker. Etnografi er grunnlaget for antropologisk forskning. For å bedre forstå den etnografiske prosessen vil jeg vise hvordan en gatekrangel kan belyse generelle sosiale og materielle strukturer i det sørafrikanske samfunnet.

 

Det er min andre dag i Johannesburg. Mannen min, Wes, og jeg skal til et kjøpesenter. Vi booker en uber og etter få minutter får vi melding om at den er på plass. Vi bruker litt tid på å dobbeltsjekke alle sikkerhetsalarmene og låse alle dører. Når vi låser oss ut av porten hilser Wes på naboen som kjører ut av sin garasje. Naboen hilser tilbake på afrikaans, selv om Wes hilste på engelsk, og forsvinner raskt i bilen sin.

Uberen er på plass og står parkert på andre siden av gaten. Sjåføren har vinduet nede og vi hilser vennlig på hverandre. Når vi setter oss inn i bilen merker vi at han er opprørt. Han rister på hodet og forteller oss at naboen vår (som nettopp kjørte vekk) kom bort til han noen minutter tidligere og spurte hvorfor han sto parkert akkurat her. Sjåføren svarte naboen at det var «non of his business». Naboen insisterte på at han ikke fikk stå her i dette nabolaget. Sjåføren sa han parkerer hvor han vil for veien er offentlig eiendom!

«Jeg gjør da ingen noen ting ved å stå her, og hvorfor spør han meg om noe sånt. Jeg har en fin bil og greier», forklarer han, tydelig irritert. Han ble sint og sa naboen kunne gå tilbake til egen eiendom og ikke plage han. Selv om han er irritert er han veldig hyggelig mot oss. Han kjører av gårde og spør hvilken radiokanal vi vil høre .

Hva bestemmer hvem som hører til og hvem som er «de andre»? Foto: OEM

Fremme ved kjøpesenteret dikterer jeg hendelsen på telefonen. Hvorfor var naboen så mistenksom at han gikk bort til sjåføren og spurte hvorfor han sto parkert? Og hvorfor ble sjåføren så sint da han spurte? Sjåføren var en svart mann i trettiårene med bøttehatt. Ville naboen stilt det samme spørsmålet om det var en kvinne, en gammel mann, en hvit mann eller om han satt i dress?

Sjåføren var alene i en bil i et middelklasse-nabolag. Et nabolag med ryddige velstelte gater med overvåkningskameraer på hvert gatehjørne og patruljerende sikkerhetsvakter. Passet han ikke inn? Bilen hans passet jo inn. Det var en fin bil. Den var ren og i god stand. En nyere Toyota Corolla modell, en klassisk uberbil i Joburg. Wes er også en svart mann på 30 år, så hvorfor var ikke naboen mistenksom mot Wes? Var det fordi vi kom ut fra en av eiendommene og derfor «hørte vi til»?

Har naboen vært utsatt for innbrudd av en liknende hendelse før? Handler det om at noen grupper i samfunnet blir lettere stemplet som kriminelle? Er det raseprofilering? Og i så fall hvorfor blir akkurat svarte menn profilert på denne måten?

Raseprofilering betyr at en handling er trigget av stereotypier og antagelser om blant annet rase, etnisitet eller religion og ikke av rimelig mistanke om personens eller gruppens oppførsel og tilstedeværelse.

Jeg har gjenfortalt hendelsen til flere av mine informanter. De var ikke overrasket og kommenterte bare oppgitt; «Velkommen til Sør-Afrika!». Sjåførens krasse respons mot naboen tyder også på at det ikke var første gang han ble møtt med fordommer og og mistenkeliggjort.

Under apartheid var det den hvite minoriteten som hadde makt, og frykten for annerledeshet (særlig hudfarge) var sterk. Det var en generell antakelse om at fattige svarte og fargede var kriminelle. De ble omtalt som swart gevaar (svart fare) og skollie menace (farget kriminell). Forestillingen om «de farlige andre» var også viktig for å kunne legitimere hvorfor regimet plasserte fargede og svarte i egne townshiper (og dermed vekk fra de grønne forstedene vi nå befinner oss i).

I et land der frykten for kriminalitet er økende må man se sikkerhetsdebattene og uttrykkene i lys av denne underliggende konstruerte frykten for den «farlige» svarte mann. Selv om Sør-Afrika har en av de mest progressive grunnlovene i verden så reflekterer ikke loven folks erfaringer. Den eksisterende ulikheten har på mange måter blitt normalisert i samfunnet.

Under apartheid var det en generell antakelse om at fattige svarte og fargede var kriminelle.

Selv om rase er viktig for å forstå disse prosessene i Sør-Afrika må andre statuser slik som kjønn og klasse inkorporeres. Velstående svarte sørafrikanere unngår på mange plan konsekvensene av rase på grunn av deres sosiale posisjon. Det er arbeiderklassen og de fattige som i størst grad opplever de negative sosiale og materielle konsekvensene av rase (se nøkkelbegreper for interseksjonalitet).

Innbyggere oppfordres til å rapportere de som ikke følger retningslinjene. Illustrasjonen er hentet fra Twitter

I tillegg til frykt for «de andre» er det også en slags forventning om at alle må være med å kontrollere og bekjempe kriminalitet. Det er ikke bare politiets oppgave. Hvert år bruker sørafrikanere mange millioner på private sikkerhetstjenester. Under et folkemøte med det lokale nabolagsforumet for policing forklarte en i styret at: “Alle må delta for å bekjempe kriminalitet! Vi kan ikke lene oss tilbake og si at vi betaler skatter og avgifter. Det funker dessverre ikke i Sør-Afrika!”

Under de første ukene med portforbud i april var det flere i mitt nabolag som oppfordret hverandre til å ta bilder av folk som brøt portforbudet og melde i fra til politiet. Politiet har opprettet en egen linje man kan ringe til og de oppfordrer folk å rapportere. Individualisering av ansvar og overvåking kan kanskje forklare hvorfor naboen valgte og aktivt overvåke sin egen gate.

– Alle må delta for å bekjempe kriminalitet!

Hvilke forestillinger folk har om hverandre – som kriminell, profesjonell, hushjelp, velstående eller fattig, tjener eller herre – påvirker hvordan vi samhandler og hvordan vi skaper stedene rundt oss. For nye boligprosjekt i Johannesburg er sikkerhet alltid viktig. Sikkerhet er stor del av markedsføringen. Når jeg snakker med potensielle boligkjøpere og eiendomsmeglere er sikkerhet en av de viktigste faktorene. Det sosiale og det materielle må sees i sammenheng. I Johannesburg er frykten for og behovet for å kontrollere «de andre» særlig tydelig gjennom økende bruk av overvåkningskameraer, økende antall kontrollpunkt og stadig høyere murer.

Det er viktig å påpeke at raseprofilering er et globalt fenomen. I USA er Black Lives Matter-bevegelsen stor, og senest i går ble to hvite menn arrestert for drapet på en svart ung mann som var ute og jogget. Raseprofilering skjer også i Norge. Svenske Victoria Kawesa ble utsatt for raseprofilering da hun deltok på et forskningsseminar i Bergen i 2017.

Hva gjør det med oss som samfunn når sikkerhet blir viktigere enn alle andre rettigheter?

Stein for stein, bilde for bilde

Nesten overalt hvor jeg er i Johannesburg nord er det store heisekraner, arbeidere i stilas, halvferdige hus, og skilt som promoterer «house on show», «luksusleiligheter til leie», «call for a viewing». Det bygges og bygges, stein for stein.

Litt sånn er feltarbeid også. Jeg samler data stein for stein, observasjon for observasjon, intervju for intervju, bilde for bilde, og til slutt sitter jeg igjen med et ferdig «hus». Men, det er lenge til mitt «hus» er ferdig da…

Her kommer det et helt nytt byggeprosjekt kalt Oxford Parks med kontorer, butikker og leiligheter. De promoterer området som smart-city living, og en work-live-play livsstil.

Gjennom denne første måneden i Johannesburg har «tilgang til felt» (som vi antropologer liker å kalle det) stått øverst på agendaen. For hvor skal jeg begynne for å forske på byens fremtid? Det er mange måter å gjøre det på og jeg valgte å søke tilgang til felt via eiendomsmeglere og nabolagsinitiativ.

Jeg tror meglere kan gi en spennende innsikt i urbaniseringsprosesser, endringer og hvor og hvordan folk ønsker å bo. Og gjennom lokale initiativ ønsker jeg å få en dybdeforståelse inn i enkelte nabolag.

Jeg har vært her en måned nå og jobber nesten daglig ut fra et eiendomsmeglerfirma i Johannesburg. Fremover skal jeg intervjue meglere, være med på visninger og andre arrangement knyttet til industrien. Firmaet har vist stor åpenhet til prosjektet og min tilstedeværelse.

Gjennom de som jobber i firmaet har jeg også knyttet kontakter med andre jeg kan jobbe med, for eksempel en fotograf. Jeg har vært med fotografen på photoshoots for nye boliger og på den måten har jeg også møtt andre meglere. Det at jeg får nye informanter gjennom de jeg allerede kjenner kaller vi for snøball-metoden. Foreløpig er snøball-metoden veldig effektiv.

Det var ikke bare bare å komme «innafor». I desember i fjor sendte jeg mail til en mengde eiendomsmeglerfirmaer i byen. Dessverre var det ingen respons. Da tenkte jeg for meg selv at dette kommer aldri til å gå.

Jeg spurte også rundt i nettverket mitt i Sør-Afrika om noen kjente noen meglere og heldigvis var det flere som gjorde det. Jeg tilbragte en uke i Johannesburg og møtte meglere og en investor. Det var på grunn av møtene jeg hadde for over seks måneder siden at jeg nå har egen pult på et stort eiendomsmeglerfirma i byen.

«Shy, awkward, and you look a bit uncomfortable”

Selv om jeg er «innenfor» så kjenner jeg at jeg er ute av komfortsonen hver dag. Hun ene på kontoret beskrev meg med tre ord: «shy, awkward, and you look a bit uncomfortable”. Sjenert, klein og ukomfortabel er tre ord som i grunn beskriver meg on-point. Ofte lurer jeg selv på hvorfor jeg valgte sosialantropologi da det krever mye sosial interaksjon på feltarbeid og å hele tiden gå ut av komfortsonen. Det er jo ikke akkurat drømmescenarioet for en introvert type. På den annen siden så må jeg jo like det for jeg gjør det jo igjen og igjen.

Og det er jo veldig spennende å være på feltarbeid. Jeg treffer mennesker jeg ikke ville truffet ellers og jeg får fordype meg i tematikker som jeg er engasjert i, så da får jeg bare fortsette å være hun litt kleine.

«Stå i det kleine»

For å sitere mine gode venner Malin Kleppe og Kajsa Amundsen så må man lære seg å «stå i det kleine». Å være ute av komfortsonen er krevende, men det er også i det krevende at jeg lærer noe nytt, utvider kunnskapen min og har mulighet til å stille nye spørsmål og finne nye svar. Sist men ikke minst, man innser etter alt det kleine at det ikke var så ille allikevel og følelsen av å mestre noe er gull verdt.

For å finne ut av hva som skjer i denne byen følger jeg nå relevante grupper på facebook, instagram og andre sosiale medier. Nå finner jeg lettere arrangement som er av interesse, ikke bare for feltarbeidets skyld men også fordi jeg personlig har lyst å bli kjent med byen og hvor jeg kan dra for å gjøre noe gøy. Gjennom Instagram får jeg oppdateringer om gode restauranter, kunstgallerier, utstillinger, konserter og andre kulturelle arrangement. Gjennom å følge ‘City of Joburg’ på Facebook får jeg for eksempel oppdateringer om når forskjellige etater har offentlige møter, som for meg kan bety mulig plattformer å innhente data.

Det tar tid å bli kjent og da er det greit å få hjelp av sosiale medier. I tillegg hører jeg på lokale radiostasjoner og leser nyheter. I september har xenofobi mot immigranter, kjønnsbasert vold og arbeidere som streiker for bedre lønnsvilkår preget nyhetsbildet.

Denne byen er bygget for biler og ikke for fotgjengere. Jeg skaffet meg bil første uken. Hjemme bruker jeg nesten bare offentlig transport, men her er det ikke like tilgjengelig så da er det lettere å ha bil eller bruke uber. Veinettet er gigantisk og jeg kjenner at jeg blir litt redd når det er seks felt i begge retninger på motorveien. Jeg savner norske oversiktelige veier.

I Sør-Afrika kjører de på venstre aka. «feil» side av veien. Siden jeg har bodd i Sør-Afrika før er jeg heldigvis vandt til det. Men jeg tørr ikke å kjøre på kvelden enda, så fortsatt litt pyse. Fordelen med og ikke kjøre selv er at man kan ta bilder og opptak mens man utforsker byen. I videoen under er det jeg som filmer, mens informanten min kjører, på vei hjem fra en photoshoot.

 

Mine hovedmetoder for innsamling av data er deltakende observasjon, intervju og fotografering av byrom, bygninger og boliger. Se nøkkelbegreper for mer info om forskjellige metoder.

Foto er en viktig del av datamaterialet mitt. Gjennom bilder kan jeg fange øyeblikk som det er vanskelig å beskrive og det gjør det letter å gå tilbake i tid senere og se alle stedene jeg har vært i byen. Over tid lærer jeg også mer om sosiale strukturer, arkitektur og politikk. Ny kunnskap kan gjøre at jeg ser bilder og opptak med nye øyne på et senere tidspunkt i feltarbeidet.

Jeg har allerede hatt en slik opplevelse. I løpet av den første uken i Johannesburg tok jeg bilder av bygg og tenkte bare på byggene som steder folk bor. Men så ble jeg fortalt at de små vinduene i øverste etasje er rom der hushjelpene bor. Da jeg gikk tilbake på bildene jeg hadde tatt første uken så jeg da med en gang forskjellen på vinduene og visste nå hva det faktisk betydde.

Når jeg vet hva jeg skal se etter så ser jeg at de øverste vinduene på bygget er mye mindre enn vinduene på leilighetene i etasjene under. I øverste etasje bor hushjelpene som jobber for de som bor i leilighetene under. Dette leilighetskomplekset ble mest sannsynlig bygget under apartheid. De sosiale og politiske strukturene på den tiden kommer til uttrykk i arkitekturen selv i dag.

Gjennom samtaler og observasjoner får jeg mer kunnskap om det materiale jeg allerede har samlet inn. Det er også derfor antropologer har lange feltarbeid fordi man blir bedre kjent med både menneskene, tingene og stedene når man er et sted over tid.

Tre tips for alle som skal skal utføre små eller store forskningsprosjekt:

  1. Ha alltid med notatbok, pen og mobil. Med mobilen kan man enkelt ta bilder og video. Man kan også ta opp intervju eller ta opp egne refleksjoner/tanker man gjør seg i felt særlig hvis man ikke har mulighet til å skrive det ned på papir. På den annen siden er det ikke alltid mulig å bruke mobilen (f.eks. hvis man er i et område som ikke er trygt), og da er det greit med en notatbok.
  2. Ta i bruk eget nettverk når du prøver å få tilgang. Kanskje kjenner du noen som kan hjelpe deg å få tilgang eller noen som kjenner noen som kjenner noen.
  3. Bruk deg selv som informant. Gjennom deltakende observasjon så er vi jo med på aktiviteter og da handler det ikke bare om hvordan andre oppfører seg. Tenk over hvordan du selv oppfører deg; hva føler du, hva er rart, hva gjør du for å «passe inn»? Tenk over hvem du er i relasjoner til de andre, har alder, kjønn, klær, språk, nasjonalitet noen å si for hvilken informasjon du får tilgang til?  Skriv det ned!

Klar for avreise?

Nå er jeg på vei. Bagasjen er sjekket inn. Pass, visum og billett er med. Men er jeg egentlig klar for et år på feltarbeid?

 

I det neste året skal jeg bo i en utrolig spennende by med masse forskjellige, kreative og engasjerte mennesker. Johannesburg er fylt med kunstgallerier, konserter, herlige restauranter, og masse andre uventede eventyr. En by som på mange måter er helt annerledes enn Bergen.

Akkurat nå er kroppen i en blanding av nervøsitet, glede, spenning og panikk!

Jeg føler at jeg burde ha lest mer, både faglitteratur og oppdatert meg på sørafrikanske nyheter før jeg dro av gårde. Egentlig føles det alltid som det er noe mer man kunne lest, diskutert og planlagt for. Noen ganger må man bare hoppe i det, om det er feltarbeid eller andre ting i livet man forbereder seg på. Kan man noen gang bli hundre prosent klar?

En kjip side ved det å reise bort er alt man reiser fra. Det er kjipt å reise fra familie og venner. Men til syvende og sist så er det jo verdt det. Når jeg reiser vekk fra det jeg kjenner så godt så får jeg jo mulighet til å oppleve mye nytt.

Det jeg ikke kommer til å savne er regnet i Bergen og lange mørke vinterdager. Nå reiser jeg til 20 grader og sol! Yaay!

Hvordan planlegge for et år?

Før man reiser på feltarbeid må man lage en plan (heldig for meg at jeg elsker å lage planer og lister!).

Jeg har fått innvilget visum, kjøpt flybilletter og forsikring, skaffet alle nødvendige vaksiner, flyttet ut og pakket ned, og masse mer. Så må jeg jo finne seg et sted å bo i denne nye byen. Jeg har ikke funnet en leilighet enda, men det ordner seg.

 

Men aller først må man lage et prosjekt med en konkret problemstilling. Man må finne ut av hva ønsker man å forske på (tema) og hvordan ønsker man å utforske disse temaene (metode). Noen av det vanskeligste med forskningsprosjekter er å klare å avgrense prosjektet sitt. Heldigvis har jeg to veiledere som hjelper meg når jeg har spørsmål eller trenger råd.

Veldig ofte har man lyst til å gjøre alt for mange ting. Når man avgrenser så må man tenke på hvor mye tid man har og hvilke ressurser man har tilgjengelig. Johannesburg er en gigantisk by med flere millioner innbyggere, og jeg kan jo ikke forske på hele byen. Jeg har avgrenset prosjektet gjennom å kun utforske noen bestemte bydeler. Jeg startet som stipendiat i oktober i fjor og har allerede snevret inn mine forskningsspørsmål et par ganger.

Gjennom å lese bøker og diskutere andres forskning så blir man inspirert til å utforske nye tema. Når man leser så får man ofte vite ting man ikke visste at man lurte på, eller man blir bevisst på saker man tar for gitt.

Antropologi hjelper oss å bli kritisk til ting vi ofte tar for gitt – hva er det som egentlig er «naturlig»? Er det naturlig å håndhilse på folk eller er det sosialt lært? Hva er egentlig «norske verdier», og hvem er det som bestemmer hva det er?

Å lære om hvordan forskjellige mennesker forstår verdenen vi lever i og å utfordre min egen forståelse om verden er noe av det som gjør sosialantropologi til et fantastisk spennende fag. Og det er jo derfor jeg ønsker å forske på byutvikling og hvordan folk skaper seg et hjem i Johannesburg.

I morgen tidlig er jeg i Johannesburg! Dæven! Snakkes i 2020 Norge!