Category: metode

Vi opplever ikke ting i vakuum – alt er del av en større sammenheng. I sosialantropologi bruker vi empiriske eksempel til å forklare og drøfte sosiale fenomen og dynamikker. Etnografi er grunnlaget for antropologisk forskning. For å bedre forstå den etnografiske prosessen vil jeg vise hvordan en gatekrangel kan belyse generelle sosiale og materielle strukturer i det sørafrikanske samfunnet.

Det er min andre dag i Johannesburg. Mannen min, Wes, og jeg skal til et kjøpesenter. Vi booker en uber og etter få minutter får vi melding om at den er på plass. Vi bruker litt tid på å dobbeltsjekke alle sikkerhetsalarmene og låse alle dører. Når vi låser oss ut av porten hilser Wes på naboen som kjører ut av sin garasje. Naboen hilser tilbake på afrikaans, selv om Wes hilste på engelsk, og forsvinner raskt i bilen sin.

Uberen er på plass og står parkert på andre siden av gaten. Sjåføren har vinduet nede og vi hilser vennlig på hverandre. Når vi setter oss inn i bilen merker vi at han er opprørt. Han rister på hodet og forteller oss at naboen vår (som nettopp kjørte vekk) kom bort til han noen minutter tidligere og spurte hvorfor han sto parkert akkurat her. Sjåføren svarte naboen at det var «non of his business». Naboen insisterte på at han ikke fikk stå her i dette nabolaget. Sjåføren sa han parkerer hvor han vil for veien er offentlig eiendom!

«Jeg gjør da ingen noen ting ved å stå her, og hvorfor spør han meg om noe sånt. Jeg har en fin bil og greier», forklarer han, tydelig irritert. Han ble sint og sa naboen kunne gå tilbake til egen eiendom og ikke plage han. Selv om han er irritert er han veldig hyggelig mot oss. Han kjører av gårde og spør hvilken radiokanal vi vil høre på.

Fremme ved kjøpesenteret dikterer jeg hendelsen på telefonen. Hvorfor var naboen så mistenksom at han gikk bort til sjåføren og spurte hvorfor han sto parkert? Og hvorfor ble sjåføren så sint da han spurte? Sjåføren var en svart mann i trettiårene med bøttehatt. Ville naboen stilt det samme spørsmålet om det var en kvinne, en gammel mann, en hvit mann eller om han satt i dress?

Sjåføren var alene i en bil i et middelklasse-nabolag. Et nabolag med ryddige velstelte gater med overvåkningskameraer på hvert gatehjørne og patruljerende sikkerhetsvakter. Passet han ikke inn? Bilen hans passet jo inn. Det var en fin bil. Den var ren og i god stand. En nyere Toyota Corolla modell, en klassisk uberbil i Joburg. Wes er også en svart mann på 30 år, så hvorfor var ikke naboen mistenksom mot Wes? Var det fordi vi kom ut fra en av eiendommene og derfor «hørte vi til»?

Har naboen vært utsatt for innbrudd av en liknende hendelse før? Handler det om at noen grupper i samfunnet blir lettere stemplet som kriminelle? Er det raseprofilering? Og i så fall hvorfor blir akkurat svarte menn profilert på denne måten?

Raseprofilering betyr at en handling er trigget av stereotypier og antagelser om blant annet rase, etnisitet eller religion og ikke av rimelig mistanke om personens eller gruppens oppførsel og tilstedeværelse.

Jeg har gjenfortalt hendelsen til flere av mine informanter. De var ikke overrasket og kommenterte bare oppgitt; «Velkommen til Sør-Afrika!». Sjåførens krasse respons mot naboen tyder også på at det ikke var første gang han ble møtt med fordommer og og mistenkeliggjort.

Under apartheid var det den hvite minoriteten som hadde makt, og frykten for annerledeshet (særlig hudfarge) var sterk. Det var en generell antakelse om at fattige svarte og fargede var kriminelle. De ble omtalt som swart gevaar (svart fare) og skollie menace (farget kriminell). Forestillingen om «de farlige andre» var også viktig for å kunne legitimere hvorfor regimet plasserte fargede og svarte i egne townshiper (og dermed vekk fra de grønne forstedene vi nå befinner oss i).

I et land der frykten for kriminalitet er økende må man se sikkerhetsdebattene og uttrykkene i lys av denne underliggende konstruerte frykten for den «farlige» svarte mann. Selv om Sør-Afrika har en av de mest progressive grunnlovene i verden så reflekterer ikke loven folks erfaringer. Den eksisterende ulikheten har på mange måter blitt normalisert i samfunnet.

Under apartheid var det en generell antakelse om at fattige svarte og fargede var kriminelle.

Selv om rase er viktig for å forstå disse prosessene i Sør-Afrika må andre statuser slik som kjønn og klasse inkorporeres. Velstående svarte sørafrikanere unngår på mange plan konsekvensene av rase på grunn av deres sosiale posisjon. Det er arbeiderklassen og de fattige som i størst grad opplever de negative sosiale og materielle konsekvensene av rase (se nøkkelbegreper for interseksjonalitet).

I tillegg til frykt for «de andre» er det også en slags forventning om at alle må være med å kontrollere og bekjempe kriminalitet. Det er ikke bare politiets oppgave. Hvert år bruker sørafrikanere mange millioner på private sikkerhetstjenester. Under et folkemøte med det lokale nabolagsforumet for policing forklarte en i styret at: “Alle må delta for å bekjempe kriminalitet! Vi kan ikke lene oss tilbake og si at vi betaler skatter og avgifter. Det funker dessverre ikke i Sør-Afrika!”

Under de første ukene med portforbud i april var det flere i mitt nabolag som oppfordret hverandre til å ta bilder av folk som brøt portforbudet og melde i fra til politiet. Politiet har opprettet en egen linje man kan ringe til og de oppfordrer folk å rapportere. Individualisering av ansvar og overvåking kan kanskje forklare hvorfor naboen valgte og aktivt overvåke sin egen gate.

– Alle må delta for å bekjempe kriminalitet!

Hvilke forestillinger folk har om hverandre – som kriminell, profesjonell, hushjelp, velstående eller fattig, tjener eller herre – påvirker hvordan vi samhandler og hvordan vi skaper stedene rundt oss. For nye boligprosjekt i Johannesburg er sikkerhet alltid viktig. Sikkerhet er stor del av markedsføringen. Når jeg snakker med potensielle boligkjøpere og eiendomsmeglere er sikkerhet en av de viktigste faktorene. Det sosiale og det materielle må sees i sammenheng. I Johannesburg er frykten for og behovet for å kontrollere «de andre» særlig tydelig gjennom økende bruk av overvåkningskameraer, økende antall kontrollpunkt og stadig høyere murer.

Det er viktig å påpeke at raseprofilering er et globalt fenomen. I USA er Black Lives Matter-bevegelsen stor, og senest i går ble to hvite menn arrestert for drapet på en svart ung mann som var ute og jogget. Raseprofilering skjer også i Norge. Svenske Victoria Kawesa ble utsatt for raseprofilering da hun deltok på et forskningsseminar i Bergen i 2017.

Hva gjør det med oss som samfunn når sikkerhet blir viktigere enn alle andre rettigheter?

Nesten overalt hvor jeg er i Johannesburg nord er det store heisekraner, arbeidere i stilas, halvferdige hus, og skilt som promoterer «house on show», «luksusleiligheter til leie», «call for a viewing». Det bygges og bygges, stein for stein.

Litt sånn er feltarbeid også. Jeg samler data stein for stein, observasjon for observasjon, intervju for intervju, bilde for bilde, og til slutt sitter jeg igjen med et ferdig «hus». Men, det er lenge til mitt «hus» er ferdig da…

Gjennom denne første måneden i Johannesburg har «tilgang til felt» (som vi antropologer liker å kalle det) stått øverst på agendaen. For hvor skal jeg begynne for å forske på byens fremtid? Det er mange måter å gjøre det på og jeg valgte å søke tilgang til felt via eiendomsmeglere og nabolagsinitiativ.

Jeg tror meglere kan gi en spennende innsikt i urbaniseringsprosesser, endringer og hvor og hvordan folk ønsker å bo. Og gjennom lokale initiativ ønsker jeg å få en dybdeforståelse inn i enkelte nabolag.

Jeg har vært her en måned nå og jobber nesten daglig ut fra et eiendomsmeglerfirma i Johannesburg. Fremover skal jeg intervjue meglere, være med på visninger og andre arrangement knyttet til industrien. Firmaet har vist stor åpenhet til prosjektet og min tilstedeværelse.

Gjennom de som jobber i firmaet har jeg også knyttet kontakter med andre jeg kan jobbe med, for eksempel en fotograf. Jeg har vært med fotografen på photoshoots for nye boliger og på den måten har jeg også møtt andre meglere. Det at jeg får nye informanter gjennom de jeg allerede kjenner kaller vi for snøball-metoden. Foreløpig er snøball-metoden veldig effektiv.

Det var ikke bare bare å komme «innafor». I desember i fjor sendte jeg mail til en mengde eiendomsmeglerfirmaer i byen. Dessverre var det ingen respons. Da tenkte jeg for meg selv at dette kommer aldri til å gå.

Jeg spurte også rundt i nettverket mitt i Sør-Afrika om noen kjente noen meglere og heldigvis var det flere som gjorde det. Jeg tilbragte en uke i Johannesburg og møtte meglere og en investor. Det var på grunn av møtene jeg hadde for over seks måneder siden at jeg nå har egen pult på et stort eiendomsmeglerfirma i byen.

«Shy, awkward, and you look a bit uncomfortable”

Selv om jeg er «innenfor» så kjenner jeg at jeg er ute av komfortsonen hver dag. Hun ene på kontoret beskrev meg med tre ord: «shy, awkward, and you look a bit uncomfortable”. Sjenert, klein og ukomfortabel er tre ord som i grunn beskriver meg on-point. Ofte lurer jeg selv på hvorfor jeg valgte sosialantropologi da det krever mye sosial interaksjon på feltarbeid og å hele tiden gå ut av komfortsonen. Det er jo ikke akkurat drømmescenarioet for en introvert type. På den annen siden så må jeg jo like det for jeg gjør det jo igjen og igjen.

Og det er jo veldig spennende å være på feltarbeid. Jeg treffer mennesker jeg ikke ville truffet ellers og jeg får fordype meg i tematikker som jeg er engasjert i, så da får jeg bare fortsette å være hun litt kleine.

«Stå i det kleine»

For å sitere mine gode venner Malin Kleppe og Kajsa Amundsen så må man lære seg å «stå i det kleine». Å være ute av komfortsonen er krevende, men det er også i det krevende at jeg lærer noe nytt, utvider kunnskapen min og har mulighet til å stille nye spørsmål og finne nye svar. Sist men ikke minst, man innser etter alt det kleine at det ikke var så ille allikevel og følelsen av å mestre noe er gull verdt.

For å finne ut av hva som skjer i denne byen følger jeg nå relevante grupper på facebook, instagram og andre sosiale medier. Nå finner jeg lettere arrangement som er av interesse, ikke bare for feltarbeidets skyld men også fordi jeg personlig har lyst å bli kjent med byen og hvor jeg kan dra for å gjøre noe gøy. Gjennom Instagram får jeg oppdateringer om gode restauranter, kunstgallerier, utstillinger, konserter og andre kulturelle arrangement. Gjennom å følge ‘City of Joburg’ på Facebook får jeg for eksempel oppdateringer om når forskjellige etater har offentlige møter, som for meg kan bety mulig plattformer å innhente data.

Det tar tid å bli kjent og da er det greit å få hjelp av sosiale medier. I tillegg hører jeg på lokale radiostasjoner og leser nyheter. I september har xenofobi mot immigranter, kjønnsbasert vold og arbeidere som streiker for bedre lønnsvilkår preget nyhetsbildet.

Denne byen er bygget for biler og ikke for fotgjengere. Jeg skaffet meg bil første uken. Hjemme bruker jeg nesten bare offentlig transport, men her er det ikke like tilgjengelig så da er det lettere å ha bil eller bruke uber. Veinettet er gigantisk og jeg kjenner at jeg blir litt redd når det er seks felt i begge retninger på motorveien. Jeg savner norske oversiktelige veier.

I Sør-Afrika kjører de på venstre aka. «feil» side av veien. Siden jeg har bodd i Sør-Afrika før er jeg heldigvis vandt til det. Men jeg tørr ikke å kjøre på kvelden enda, så fortsatt litt pyse. Fordelen med og ikke kjøre selv er at man kan ta bilder og opptak mens man utforsker byen. I videoen under er det jeg som filmer, mens informanten min kjører, på vei hjem fra en photoshoot.

Mine hovedmetoder for innsamling av data er deltakende observasjon, intervju og fotografering av byrom, bygninger og boliger. Se nøkkelbegreper for mer info om forskjellige metoder.

Foto er en viktig del av datamaterialet mitt. Gjennom bilder kan jeg fange øyeblikk som det er vanskelig å beskrive og det gjør det letter å gå tilbake i tid senere og se alle stedene jeg har vært i byen. Over tid lærer jeg også mer om sosiale strukturer, arkitektur og politikk. Ny kunnskap kan gjøre at jeg ser bilder og opptak med nye øyne på et senere tidspunkt i feltarbeidet.

Jeg har allerede hatt en slik opplevelse. I løpet av den første uken i Johannesburg tok jeg bilder av bygg og tenkte bare på byggene som steder folk bor. Men så ble jeg fortalt at de små vinduene i øverste etasje er rom der hushjelpene bor. Da jeg gikk tilbake på bildene jeg hadde tatt første uken så jeg da med en gang forskjellen på vinduene og visste nå hva det faktisk betydde.

Gjennom samtaler og observasjoner får jeg mer kunnskap om det materiale jeg allerede har samlet inn. Det er også derfor antropologer har lange feltarbeid fordi man blir bedre kjent med både menneskene, tingene og stedene når man er et sted over tid.

Tre tips for alle som skal skal utføre små eller store forskningsprosjekt:

1. Ha alltid med notatbok, pen og mobil. Med mobilen kan man enkelt ta bilder og video. Man kan også ta opp intervju eller ta opp egne refleksjoner/tanker man gjør seg i felt særlig hvis man ikke har mulighet til å skrive det ned på papir. På den annen siden er det ikke alltid mulig å bruke mobilen (f.eks. hvis man er i et område som ikke er trygt), og da er det greit med en notatbok.
2. Ta i bruk eget nettverk når du prøver å få tilgang. Kanskje kjenner du noen som kan hjelpe deg å få tilgang eller noen som kjenner noen som kjenner noen.
3. Bruk deg selv som informant. Gjennom deltakende observasjon så er vi jo med på aktiviteter og da handler det ikke bare om hvordan andre oppfører seg. Tenk over hvordan du selv oppfører deg; hva føler du, hva er rart, hva gjør du for å «passe inn»? Tenk over hvem du er i relasjoner til de andre, har alder, kjønn, klær, språk, nasjonalitet noen å si for hvilken informasjon du får tilgang til?  Skriv det ned!