Tillit og trygghet er ingen selvfølge

Tillit og trygghet er mangelvare mange steder i verden. I Norge tar vi det for gitt. I Sør-Afrika er økt bruk private sikkerhetstjenester blitt en millionindustri. Hva vi har blir mer synlig når vi ser hva vi ikke har.

I Norge trenger vi ikke å sjekke nettsider om hvor trygg en park er før vi drar – vi kan bare dra, helt bekymringsløst. Vi har ikke gitter foran vinduet. Vi har ikke høye murer og piggtrådgjerder rundt huset. Det er ikke overvåkingskameraer på hver husvegg. Sikkerhetsvakter med skuddsikker vest og våpen patruljerer ikke gatene våre.

I Sør-Afrika er alle disse sikkerhetstiltakene en selvfølge. I Johannesburg, Sør-Afrika sin største by, er hus omkranset av høye murer og knitrende elektriske gjerder. Skilt reklamerer høyt og tydelig at man blir overvåket. Her er samtaler om sikkerhet og kriminalitet hverdagskost, likeså blant rike som fattige, svarte og hvite. Selv fikk jeg en panikknapp allerede første dag, da jeg var på ett års forskningsopphold i Johannesburg.

I velstående nabolag investerer innbyggerne stort i private sikkerhetstjenester for å skape trygghet i sitt område. Foto: Oda E. Maraire
Et av verdens mest ulike land

Sør-Afrika er et av landene i verden med mest ulikhet. Selv 25 år etter apartheidregimets fall tjener den hvite minoriteten tre ganger så mye som svarte. De med ressurser har råd til å betale for ekstra sikkerhetstjenester. Men sikkerhetstiltakene løser ikke de strukturelle problemene, i stedet forsterkes sosial og økonomisk ulikhet.

Noen kilometer unna de velstående forstedene ligger townshipene. Her står hus og blikkskur tett i tett. Her er det ingen sikkerhetsvakter og høye murer. Townshipene er fulle av folk, liv og arbeidsledighet. Her beiter geiter fritt og barn spiller fotball. Selv om de som bor i townshiper opplever mer kriminalitet og vold, så var det her jeg opplevde størst åpenhet og fellesskap. Dører sto åpne, naboer kom og gikk som de ville.

Innbyggerne i townshiper og uformelle bosettinger er mest utsatt for vold og kriminalitet. Er da sikkerhetstiltakene i velstående nabolag nødvendig? Bildet tok jeg under feltarbeid i en township i Cape Town.

Det er svarte og fargede som i størst grad bor i townshiper – en direkte følge av Apartheidsregimets segregeringspolitikk. Under Apartheid hadde den hvite minoriteten all makt og det var en generell antakelse om at fattige svarte og fargede, særlig menn, var kriminelle. Forestillingen om den «farlige svarte mann» eksisterer fremdeles og kommer særlig frem i diskusjoner om kriminalitet og vold, og hvem som «hører til» i hvilke nabolag.

Raseprofilering og stigmatisering av enkelt grupper er et globalt problem, noe demonstrasjonene i USA, Norge og resten av verden om politivold og BlackLivesMatter- bevegelsen tydelig viser. Vold og kriminalitet er del av hverdagens forventninger i Sør-Afrika. Det er også en forventning om at alle må være med å bekjempe kriminalitet. Innbyggere tar ansvar når myndighetene svikter og investerer i private sikkerhetstjenester.

Hvem er ansvarlig?

Individualiseringen av ansvar har også konsekvenser for hvordan sørafrikanere tillegger skyld. Når det skjer et innbrudd blir man først irritert på seg selv og deretter den kriminelle. For det er jeg som burde ha ryddet bilen tom. Det var jeg som glemte å lukke vinduet i stuen. Det var jeg som holdt mobilen i hånden på åpen gate. Det var jeg som ikke gjorde nok. Om det skjer et innbrudd i Norge, legges skylden på den kriminelle med én gang. Det er en selvfølge.

I Johannesburg dobbeltsjekket jeg at ingen fulgte etter meg når jeg kjørte hjem. Jeg gikk aldri ut alene da det ble mørkt. Jeg kjørte på rødt lys om kvelden for å unngå bilkapringer og tyveri. Jeg måtte bryte regler for å unngå fare. Jeg ble fortalt at dette var helt nødvendig. Etter noen måneder ble frykten for kriminalitet normalisert og jeg følte meg trygg.

Store strukturelle problemer og høy sosial og økonomisk ulikhet er noen av grunnene til den utbredte bruken av private sikkerhetstjenester i Sør-Afrika. Foto: Oda E. Maraire

Selv om vi i Norge ikke har samme fokus på sikkerhet og overvåking så er det ikke helt fraværende. Ofte tenker vi ikke over at deler av infrastrukturen vår er sikkerhetstiltak. Strategisk passering av belysning i gatene gjør det lettere å se, men også å overvåke. Benker og blomsterkasser plasseres strategisk rundt for eksempel Norges Bank og Stortinget for å forhindre angrep. Tempoet på endringer i norske byrom skjer saktere og er ikke like ekstreme som i Sør-Afrika, men de skjer og de er med på å forme byene våre.

Kanskje er det gjennom å belyse det ekstreme vi blir mer bevisst på hva vi har i Norge. Økende sosial ulikhet og unyanserte debatter om kriminalitet, vold og voldtekter skjer også her. Tilliten til systemet og tryggheten i det norske samfunn er ingen selvfølge, det er noe vi skaper sammen fra grasroten til øverste leder. Å bli bevisst på hva vi har kan vi bli mer bevisst på hva vi ønsker å bevare og hva slags by vi ønsker å bo i og skape for fremtiden.

 

Innlegget ble først publisert i Bergensavisen 16.08.2020. Se link BA Debatt

Feltarbeid – det beste og det verste

Feltarbeid er mye mer enn det som står skrevet i fagbøker og artikler. Det er ikke bare spennende historier, analyser og metodiske utfordringer. Feltarbeid er også usikkerhet, panikk, mestringsfølelse, glede og medmenneskelighet.

 

For noen måneder siden, før koronavirus og portforbud var på vår agenda, fikk jeg en snap av en masterstudent som skulle på feltarbeid og lurte på om jeg hadde noen tips. Snappen fikk meg til å tenke på min egen mastergrad og de jeg studerte med. Selv om vi tidlig på studiet blir fortalt at feltarbeidet blir aldri som du tror er det ikke lett å se for seg hva det betyr i praksis.

Da vi kom tilbake til Bergen etter feltarbeid ble det tydelig at de fleste hadde hatt det tidvis tøft og vanskelig. Selv om vi hadde vært forskjellige steder i verden og studert helt forskjellige tema var det noe felles i denne sammensatte felterfaringen. Dette fellesskapet ble utrolig viktig for at jeg kom helskinnet gjennom mastergraden. Denne teksten er til alle som har vært eller skal på feltarbeid.

Mitt første feltarbeid i Cape Town er den verste og beste opplevelsen jeg har hatt. Det var mange tunge perioder. Jeg tvilte på meg selv, prosjektet og relasjonene til informanter, for likte de meg egentlig? Samtidig var feltarbeidet noe av beste jeg har opplevd. Jeg ble kjent med flotte mennesker som jeg ellers ikke ville møtt og fikk oppleve deler av Cape Town som var helt fremmed for meg. Jeg testet egne grenser og min forståelse av verden ble utfordret av gateselgerne.

I en tid der vi helst skal produsere så mye som mulig på kortest mulig tid er det fantastisk at antropologisk metode muliggjør langvarig feltarbeid. Det er mye å lære i det langsomme og nære – på godt og vondt.

Feltarbeid 2014 vs 2020. Denne gangen har jeg byttet ut gateselger-uniformen med dressbukse og skjorte, og Converse med Gant. foto: privat.

Feltfantasien som brast

Første gangen jeg reiste på feltarbeid hadde jeg en forestilling om at feltarbeid var et evig dynamisk opplegg med konstant spenning og hendelser. Folk ville dele sine historier med meg automatisk, invitere meg med hjem og vise meg rundt uoppfordret. Denne forestilling brast kjapt da jeg ble kastet ut i felttilværelsen.

Det var mye venting og mange avslag. Vente på informanter som aldri dukket opp, vente på hendelser og vente på svar (som aldri kom). Denne venting var det lite om på pensum.

Det var mange kleine øyeblikk, særlig i begynnelsen. Å plutselig skulle henge med en gjeng ukjente gateselgere hver dag var rart både for meg og for dem. Jeg kunne sitte lenge og høre på informanter snakke sammen og på innsiden prøvde jeg å finne på noe å si men klarte det ikke. Deltakende observasjon høres lettere ut i teorien enn det det er i praksis.

Skuffelsen over avslag og at folk sier nei til intervju påvirket meg i mye større grad enn jeg hadde trodd. Selv om jeg visste at jeg måtte tilpasse meg var det vanskelig å omstille seg for å finne nye innfallsvinkler og metoder.

Jeg har dager der jeg bare vil trekke dyna over hodet og gjemme meg for verden.

I min forestilte feltverden hadde jeg ikke tenkt så mye over at jeg måtte dele historier fra mitt liv. Jeg hadde bare forberedt meg på å skrive ned alle andres liv. Gateselgerne i Cape Town hadde like mange spørsmål til meg som jeg hadde til dem. De spurte meg ut om familie, om norsk mat, kultur og språk. Og hva med fattigdom, har vi townshiper i Norge sånn som her?

I retrospekt så gir det jo fullstendig mening at jeg måtte dele. Relasjoner går jo begge veier. Etterhvert som de lærte mer om meg åpnet de seg mer. De invitert meg med hjem, til gudstjeneste og til fest. Min første tur til townshipen Khayelitsha var et skikkelig kick!

Her er jeg på besøk hos en av informantene i Khayelitsha. Dette var en god dag. Foto: privat.

Erfaringen fra Cape Town gjorde meg bedre forberedt til feltarbeid i Johannesburg. Jeg var forberedt på bølgedalene. Det er dager der alt klaffer og jeg endelig kommer «backstage» med informanter, og det er dager der jeg bare vil trekke dyna over hodet og gjemme meg for verden. Selv om jeg har opplevd bølgedalene før blir jeg påvirket av de nå også, men jeg takler det bedre. Jeg vet også at når man minst venter det kommer de beste dagene.

Mer enn en forsker

Antropologer kommer tett på og er på feltarbeid med hele seg. Jeg er fremdeles sjenert i møte med nye mennesker og er absolutt ingen mester i small talk. En informant i Johannesburg beskrev meg som «klein og ukomfortabel». Åpenbart overbeviser jeg ikke som selvsikker forsker.

Jeg blir tildelt roller også – som venn, kollega, datter, ekspert, en fremmed og utlending, i tillegg til å være forsker. Noen ganger er rollen tydelig og alle parter har klare forventninger, andre ganger går rollene over i hverandre. Siden antropologer er lenge på feltarbeid så blir man kjent med folk, og kanskje man til og med blir forelsket. Det kan være vanskelig å balansere roller og forventninger. Jeg kan savne å være med venner og familie, i relasjoner man ikke trenger å analysere og vurdere maktforholdet.

Da hjemmet til en av gateselgerne brant ned dro jeg til den uformelle bosettingen og hjalp til å bygge skuret opp igjen. Jeg kjøpte litt materialer og samlet inn klær fra venner i Cape Town. I denne situasjonen var min rolle som forsker den minst viktige. Det viktigste var å være et godt medmenneske.

Informanter har delt hendelser fra eget liv om misbruk, vold, og tabubelagt sykdom. Når jeg denne gangen forsker på urbanisering og byutvikling kan slike hendelser komme brått på, for det er jo ikke nødvendigvis relevant for studien min. I disse tilfellene er det viktigere å være en god venn, for man er mer enn en forsker (snakk med veileder om det blir for intenst).

Ikke alt står i metodeboken

Å stole på egen kunnskap og egenskaper er noe av det vanskeligste jeg vet. Gjør jeg det riktig? Hva skjer om jeg ikke får tilgang? Hva om jeg ikke har noe å skrive om?

Følelsen av at jeg aldri gjør nok kommer alltid snikende. Jeg burde si ja til alt og får dårlig samvittighet når jeg tar noen dager fri. Lærdommen fra første feltarbeid er at det er mentalt utmattende å være «i felt». Man trenger pauser. Om avtaler plutselig blir avlyst og man blir sittende hjemme teller ikke det som pause. Det er del av feltarbeidet.

Hva er dette godt for? Følelsen av at dette feltarbeidet og oppgaven ikke har noen verdi. Heldigvis bodde jeg med to arkeologer i Cape Town som visste hva jeg gikk igjennom og kunne forsikre meg om at det var slik for dem også.

Veien fra glede til frustrasjon er kort. Feltarbeid er en berg-og-dal-bane av følelser og opplevelser. Foto: OEM.

Å fortelle noen hvordan man har det er viktig. Det er mye bedre å ha det kjipt sammen enn alene. Alle synes feltarbeid er vanskelig på ulike vis. Hvis noen sier at det bare går bra så lyver de. Jeg lover (sånn nesten).

På veien lærer man mer om seg selv og sin egen posisjon i verden enn det man kom for å forske på.

Nå høres kanskje feltarbeid helt forferdelig ut, og det er det ikke. Selv om det er tungt og vanskelig er det også en helt fantastisk erfaring jeg ikke vil være foruten.

Feltarbeid går sakte og fort på en gang. Man reiser på feltarbeid for å samle data og lære om et spesifikt tema, mens på veien lærer man mer om seg selv og sin egen posisjon i verden enn det man kom for å forske på. Feltarbeid får meg til å se nye perspektiv, utfordre egen verdensforståelse, stille nye spørsmål, oppleve gråsonene og lære hvordan mennesker skaper mening.

Jeg tror ingen blir helt klar for å dra på feltarbeid, men ved å være bevisst om de sidene som er vanskelige tror jeg feltopplevelsen blir bedre og lettere.

Hva kan en gatekrangel fortelle om sosiale og materielle strukturer i Sør-Afrika?

Vi opplever ikke ting i vakuum – alt er del av en større sammenheng. I sosialantropologi bruker vi empiriske eksempel til å forklare og drøfte sosiale fenomen og dynamikker. Etnografi er grunnlaget for antropologisk forskning. For å bedre forstå den etnografiske prosessen vil jeg vise hvordan en gatekrangel kan belyse generelle sosiale og materielle strukturer i det sørafrikanske samfunnet.

 

Det er min andre dag i Johannesburg. Mannen min, Wes, og jeg skal til et kjøpesenter. Vi booker en uber og etter få minutter får vi melding om at den er på plass. Vi bruker litt tid på å dobbeltsjekke alle sikkerhetsalarmene og låse alle dører. Når vi låser oss ut av porten hilser Wes på naboen som kjører ut av sin garasje. Naboen hilser tilbake på afrikaans, selv om Wes hilste på engelsk, og forsvinner raskt i bilen sin.

Uberen er på plass og står parkert på andre siden av gaten. Sjåføren har vinduet nede og vi hilser vennlig på hverandre. Når vi setter oss inn i bilen merker vi at han er opprørt. Han rister på hodet og forteller oss at naboen vår (som nettopp kjørte vekk) kom bort til han noen minutter tidligere og spurte hvorfor han sto parkert akkurat her. Sjåføren svarte naboen at det var «non of his business». Naboen insisterte på at han ikke fikk stå her i dette nabolaget. Sjåføren sa han parkerer hvor han vil for veien er offentlig eiendom!

«Jeg gjør da ingen noen ting ved å stå her, og hvorfor spør han meg om noe sånt. Jeg har en fin bil og greier», forklarer han, tydelig irritert. Han ble sint og sa naboen kunne gå tilbake til egen eiendom og ikke plage han. Selv om han er irritert er han veldig hyggelig mot oss. Han kjører av gårde og spør hvilken radiokanal vi vil høre .

Hva bestemmer hvem som hører til og hvem som er «de andre»? Foto: OEM

Fremme ved kjøpesenteret dikterer jeg hendelsen på telefonen. Hvorfor var naboen så mistenksom at han gikk bort til sjåføren og spurte hvorfor han sto parkert? Og hvorfor ble sjåføren så sint da han spurte? Sjåføren var en svart mann i trettiårene med bøttehatt. Ville naboen stilt det samme spørsmålet om det var en kvinne, en gammel mann, en hvit mann eller om han satt i dress?

Sjåføren var alene i en bil i et middelklasse-nabolag. Et nabolag med ryddige velstelte gater med overvåkningskameraer på hvert gatehjørne og patruljerende sikkerhetsvakter. Passet han ikke inn? Bilen hans passet jo inn. Det var en fin bil. Den var ren og i god stand. En nyere Toyota Corolla modell, en klassisk uberbil i Joburg. Wes er også en svart mann på 30 år, så hvorfor var ikke naboen mistenksom mot Wes? Var det fordi vi kom ut fra en av eiendommene og derfor «hørte vi til»?

Har naboen vært utsatt for innbrudd av en liknende hendelse før? Handler det om at noen grupper i samfunnet blir lettere stemplet som kriminelle? Er det raseprofilering? Og i så fall hvorfor blir akkurat svarte menn profilert på denne måten?

Raseprofilering betyr at en handling er trigget av stereotypier og antagelser om blant annet rase, etnisitet eller religion og ikke av rimelig mistanke om personens eller gruppens oppførsel og tilstedeværelse.

Jeg har gjenfortalt hendelsen til flere av mine informanter. De var ikke overrasket og kommenterte bare oppgitt; «Velkommen til Sør-Afrika!». Sjåførens krasse respons mot naboen tyder også på at det ikke var første gang han ble møtt med fordommer og og mistenkeliggjort.

Under apartheid var det den hvite minoriteten som hadde makt, og frykten for annerledeshet (særlig hudfarge) var sterk. Det var en generell antakelse om at fattige svarte og fargede var kriminelle. De ble omtalt som swart gevaar (svart fare) og skollie menace (farget kriminell). Forestillingen om «de farlige andre» var også viktig for å kunne legitimere hvorfor regimet plasserte fargede og svarte i egne townshiper (og dermed vekk fra de grønne forstedene vi nå befinner oss i).

I et land der frykten for kriminalitet er økende må man se sikkerhetsdebattene og uttrykkene i lys av denne underliggende konstruerte frykten for den «farlige» svarte mann. Selv om Sør-Afrika har en av de mest progressive grunnlovene i verden så reflekterer ikke loven folks erfaringer. Den eksisterende ulikheten har på mange måter blitt normalisert i samfunnet.

Under apartheid var det en generell antakelse om at fattige svarte og fargede var kriminelle.

Selv om rase er viktig for å forstå disse prosessene i Sør-Afrika må andre statuser slik som kjønn og klasse inkorporeres. Velstående svarte sørafrikanere unngår på mange plan konsekvensene av rase på grunn av deres sosiale posisjon. Det er arbeiderklassen og de fattige som i størst grad opplever de negative sosiale og materielle konsekvensene av rase (se nøkkelbegreper for interseksjonalitet).

Innbyggere oppfordres til å rapportere de som ikke følger retningslinjene. Illustrasjonen er hentet fra Twitter

I tillegg til frykt for «de andre» er det også en slags forventning om at alle må være med å kontrollere og bekjempe kriminalitet. Det er ikke bare politiets oppgave. Hvert år bruker sørafrikanere mange millioner på private sikkerhetstjenester. Under et folkemøte med det lokale nabolagsforumet for policing forklarte en i styret at: “Alle må delta for å bekjempe kriminalitet! Vi kan ikke lene oss tilbake og si at vi betaler skatter og avgifter. Det funker dessverre ikke i Sør-Afrika!”

Under de første ukene med portforbud i april var det flere i mitt nabolag som oppfordret hverandre til å ta bilder av folk som brøt portforbudet og melde i fra til politiet. Politiet har opprettet en egen linje man kan ringe til og de oppfordrer folk å rapportere. Individualisering av ansvar og overvåking kan kanskje forklare hvorfor naboen valgte og aktivt overvåke sin egen gate.

– Alle må delta for å bekjempe kriminalitet!

Hvilke forestillinger folk har om hverandre – som kriminell, profesjonell, hushjelp, velstående eller fattig, tjener eller herre – påvirker hvordan vi samhandler og hvordan vi skaper stedene rundt oss. For nye boligprosjekt i Johannesburg er sikkerhet alltid viktig. Sikkerhet er stor del av markedsføringen. Når jeg snakker med potensielle boligkjøpere og eiendomsmeglere er sikkerhet en av de viktigste faktorene. Det sosiale og det materielle må sees i sammenheng. I Johannesburg er frykten for og behovet for å kontrollere «de andre» særlig tydelig gjennom økende bruk av overvåkningskameraer, økende antall kontrollpunkt og stadig høyere murer.

Det er viktig å påpeke at raseprofilering er et globalt fenomen. I USA er Black Lives Matter-bevegelsen stor, og senest i går ble to hvite menn arrestert for drapet på en svart ung mann som var ute og jogget. Raseprofilering skjer også i Norge. Svenske Victoria Kawesa ble utsatt for raseprofilering da hun deltok på et forskningsseminar i Bergen i 2017.

Hva gjør det med oss som samfunn når sikkerhet blir viktigere enn alle andre rettigheter?

Sør-Afrika (og verden) snudd på hodet

Plasthansker, munnbind, antibac. Plutselig har nye ord kommet inn i hverdagsvokabularet og hverdagens forventningene. Plutselig tar vi en god omvei rundt mennesker vi går forbi på gaten, vi hilser kun på avstand og hver gang noen hoster skvetter vi litt og ser rundt oss etter den skyldige. Vi legger merke til hver gang vi tar oss i fjeset og håndsåpen blir tom raskere enn normalt. På kort tid ble 2020 til et litt annerledes år.

Som antropologistudent fikk jeg tidlig og ofte høre at feltarbeid blir aldri som du tror og at du konstant må tilpasse deg nye tilstander og situasjoner. Men at et virus skulle ramme og lamme hele verden, det er det ingen som kunne forutse eller forberede meg på.

Etter en del frem og tilbake valgte jeg å bli i Johannesburg. Feltarbeidet er definitivt snudd på hodet og satt på vent. Med tre ukers portforbud er hjemmekontor den nye normalen. I forrige uke var jeg i stor grad lammet av hele situasjonen. Jeg gravde meg ned i nyheter og twitter-oppdateringer og klarte ikke gjøre noe fornuftig. Men en ny rytme og ro er på vei, og jeg har smått begynt å sortere datamaterialet jeg har samlet gjennom de siste sju månedene.

Natt til fredag 26. mars startet nasjonalt portforbud i Sør-Afrika. Vi har lov til å gå på butikken og apoteket, ellers må vi holde oss hjemme. Kun de som har kritiske samfunnsfunksjoner, som helsepersonell, vedlikeholdsarbeidere, sjåfører, bank- og butikkansatte, får gå på jobb. I tillegg er det er ulovlig å selge/kjøpe alkohol i denne perioden. Turer i nabolaget og i parker er forbudt.

President Cyril Ramaphosa har fått mye ros fra sør-afrikanere for å sette inn harde tiltak og ta pandemien på alvor. Tidlig viste politiske og religiøse ledere i Sør-Afrika at de støtter President Ramaphosa og regjeringens tiltak mot spredning av COVID-19. I et ellers splittet land er det viktig at alle står samlet bak et budskap, både for å unngå lokale tolkninger og for å skape tillit.

Foreløpig er 1380 smittet og fem har dødd. De første tilfellene var sør-afrikanere som kom hjem etter skiferie i Italia. Tidlig denne uken ble de første tilfellene med COVID-19 bekreftet i flere townshiper i Cape Town og Johannesburg, så de neste ukene er svært kritiske for Sør-Afrika. En av de største bekymringene med spredning er landets høye forekomst av HIV/AIDS og tuberkulose. Cirka 7,7 millioner lever med HIV/AIDS og WHO indikerer at over 63 000 mennesker døde av tuberkulose i 2018. Det vil si at et stor del av befolkningen er særlig sårbar for COVID-19 i et land med et skjørt helsevesen.

Et portforbud er viktig for å kunne begrense smitte og lettere sette inn ressurser der det trengs, men samtidig er det viktig å belyse konsekvensene portforbudet medfører. Den siste uken har misbruk av makt fra politi og militære styrker, diskriminering mot de fattige og afrikanske immigranter blusset opp igjen.

Tidlig i mars begynte jeg å merke endringer. Dørene inn til kontorbygg sto åpne. Det var ikke lenger krav til å bruke fingeravtrykk for å komme seg inn. Med klar advarsel måtte jeg desinfisere hendene. Etterhvert som flere og flere tok COVID-19 på alvor og myndighetene kom med sin første tiltakspakke søndag 15. mars begynte folk rundt meg å gå med munnbind og hansker. Da informanten min sa at jeg måtte gå med munnbind og hansker på boligfotograferinger fulgte jeg lydig beskjeden. Så kom innføring av tre ukers portforbud. Siden det har jeg holdt meg hjemme. Heldig er jeg som har hage (og rent vann, strøm og råd til å kjøpe såpe…). Foto: OEM
Hamstring har vært like gjeldende her som hjemme i Norge, og køene i matbutikkene har snirklet seg i lange baner opp og ned reolene.  Toalettpapair, såpe og antibac gikk fort ut av hyllene og flere apotek kjørte rasjoneringer på antibac. Foto: OEM
Alle må respektere portforbudet – både to- og firbeinte. I middelklassestrøk, som der jeg bor, er det forholdsvis greit å følge portforbud. Her er det god plass og mange har en reell mulighet til å ha hjemmekontor uten å bli permittert eller arbeidsledig. Områder der portforbud er vanskeligere å innføre er i townshiper og uformelle bosettinger. Her bor folk tett i tett, mange uten tilgang på rent vann og elektrisitet. Fellestoalett er normalen og innbyggere henter vann i nabolagets felles vannpumpe. I tillegg jobber majoriteten i den uformelle sektoren og er derfor avhengig av inntekt på daglig basis. Et portforbud er derfor umulig for mange. Bilde: OEM
Hva skjer med byens sårbare grupper når landet er i lockdown? Hva skjer med de som er avhengige av daglige donasjoner ved byens lyskryss for å komme gjennom dagen og natten? Under denne pandemien kommer ulikhet til syne i på mange måter, og det er de mest sårbare som kraftigst kjenner på ulikhet og diskriminering. Foto: OEM.

Sammenliknet med Norge er det mer utfordrende å innføre nasjonale tiltak i Sør-Afrika. Norge er et nokså homogent samfunn der alle i stor grad har tilgang på de samme ressursene. I Norge trenger vi ikke bekymret oss for tilgang på rent vann og elektrisitet. De fleste kan holde seg hjemme, det er enkelt å holde avstand fra folk på gaten og majoriteten har nok penger til å handle for en uke av gangen.

Det er store økonomiske forskjeller i Sør-Afrika (se innlegg om ulikhet i SA). Her lever mange fra dag til dag, fra hånd til munn. Gateselgere og tiggere er avhengig av at folk beveger seg i offentlige rom slik at de kan selge sine varer og motta donasjoner. Mangel på informasjon om COVID-19 er et problem, men for mange som ikke følger myndighetenes råd så handler det ikke om at de ikke er klar over risikoen, det handler om hvilke reelle alternativer man har. Mange bor tett både i townshipene og i overbefolkende bydeler, med flere familier og generasjoner i samme bolig. Det å komme seg ut fra en overfylt leilighet er eneste mulighet til å få frisk luft og litt avstand fra andre.

Hjemløse opplever at de har blitt glemt av myndighetene. De melder om å bli sendt vekk fra bygg de i utgangspunktet hadde fått beskjed om å oppsøke som skulle gi kost og losji under portforbudet. Hostel og organisasjoner som til vanlig tar i mot hjemløse har fremdeles lite ressurser. Det er trangt om plassen og dårlige sanitære forhold gjør at mange foretrekker å bo ute, men på gaten er det heller ikke trygt. På gaten opplever hjemløse å bli jaget vekk av politiet og politi truer med å brenne alle eiendelene deres.

Politiets og militærets rolle er å holde orden og påse at alle følger myndighetenes tiltak. Allerede fredag morgen ble folk arrestert for å bevege seg ute uten gyldig grunn – en sykkeltur på motorveien og surfing på stengte strender – og alkohol ble konfiskert på ulovlig åpne barer og fra enkeltpersoner. Selv om President Cyril Ramaphosa tydelig beskrev deres rolle som en «godhetens kraft» gjennom de neste tre ukene har militær- og politibrutalitet preget nyhetsbildet, og twitter koker over av videoklipp som dokumenterer maktmisbruket. Innbyggere melder om piskeslag fra polititet, skudd med gummikuler og stenging av kiosker (spazashops) i townshipene som eies av utlendinger. Som følge av denne brutaliteten har to innbyggere angivelig blitt drept.

Sør-Afrika (og verden) går noen usikre uker i møte, og mange er bekymret og til og med redde, for vi vet ikke hvor lenge dette varer og hvor store konsekvensene faktisk blir til slutt, både lokalt og globalt.  Folk opplever en uro, panikk og irritasjon, og noen kjenner endelig på en ro fra en hverdag som generelt er preget av stress. Uten tvil er hele følelsesregisteret i spill hos meg i denne tiden. På et eller annet tidspunkt kommer vi oss tilbake til en normal, men om verden vil være den samme som før det vet vi ikke. Kanskje har vi mulighet til å skape en bedre verden, en mer rettferdig og bærekraftig verden?

En uke i Accra, Ghana

I februar var jeg en uke i Ghana for å være med på Urban Enclaving-prosjektets årlige samling. Å være del av et større forskningsprosjekt har sine fordeler. En uke med utflukter, presentasjoner og diskusjoner var på agendaen.

For å få innblikk i forskjellige urbane prosesser i Ghana besøkte vi blant annet en uformell bosetting i hovedstaden Accra, og et stort boligprosjekt under utvikling utenfor byen og dens nærliggende landsby. Når vi snakker om byutvikling og enklavedannelser så handler det om mer enn bare de fysiske strukturene vi ser. Det handler om identitet, tilhørighet, trygghet, inkludering/segregering, og forventninger om hva byen er og kan være.

Obligatorisk gruppebilde måtte vi selvfølgelig ta. Her på campus til University of Ghana. Fra venstre: Austin Dziwornu Ablo, Edwige Enam Yawa Yekple, Anders Rubing, Idunn L. Holthe, Oda E. Maraire, Bjørn Enge Bertelsen (prosjektleder), Jason Sumich, Ragnhild Overå, Nolwazi Mkhwanazi and Sandra Manuel. Foto: UiB

Ulike urbane prosesser i Accra

Det var alltid masse folk i gatene i Accra både på dagtid og om kvelden. I området vi bodde i Accra kunne vi gå fritt rundt i gatene i byen, selv når det var mørkt, noe som var svært forfriskende ettersom Johannesburg ikke har samme vibe. I Johannesburg er sikkerhet og trygghet et evig dilemma som gjør at folk oftest velger å kjøre bil i stedet for å gå.

Oxford Street – en av hovedgatene i Accra. Foto: OEM
Accra på kveldstid. I følge Ghana Statistical Services bor det over 2 millioner mennesker i Accra Foto: OEM

Uformell bosetting

På samlingens første dag dro hele gruppa sammen med lokale forskere og masterstudenter til den uformelle bosetting Old Fadama. Vi hadde med oss en guide fra den lokale organisasjonen People’s Dialogue on Human Settlement. I følge organisasjonen finnes det over 250 slumområder i Accra.

Old Fadama er bygget på en lagune og ligger rett ved et stort marked og en skrapplass som heter Agbogbloshie. Her resirkuleres blant annet bildeler og elektronisk avfall. Mange av innbyggerne i Old Fadama jobber på denne skrapplassen under elendige forhold som påvirker helsen både til arbeiderne og resten av innbyggerne. Agblogboshie ble nylig omtalt i brennpunktdokumentaren Søppelsmuglerne.

Det var mye liv i gatene da vi besøkte Old Fadama – folk, motorsykler, geiter og kuer om hverandre. Kvinner lagde mat i store gryter, barn spilte fotball og menn resirkulerte og sorterte plast. Foto: OEM
Selv om Old Fadama er en uformell bosetting har den eksistert i over 20 år. Bosettingen er bygget på en lagune og overalt i bosettingen var det søppel. Vannet, bakken og luften er svært forurenset. Når en bosetting defineres som uformell betyr det at den er bygget uten tillatelse og er derfor også ulovlig. Foto: OEM
For mange av innbyggerne er resirkulering og sortering av avfall eneste inntektskilde. Foto: OEM
Da jeg gikk gjennom bosettingen merket jeg hvor myk bakken var. Siden bosettingen er bygget på en lagune må innbyggerne hele tiden fylle på med materialer som sagflis og skall fra kokosnøtter for å opprettholde en tørr grunn. Foto: OEM
Siden bosettingen er bygget på en lagune uten grunnleggende infrastruktur som rør og dreneringsmuligheter er området særlig sårbart for oversvømmelser. Alle husene i Old Fadama er derfor bygget på påler for å unngå at husene blir oversvømt, men dette er dessverre ikke nok.

Privat by under bygging

40 kilometer utenfor Accra bygges det nå en såkalt privat by – Appolonia City. I kontrast til Old Fadama som var full av liv, var det helt stille i Appolonia City. Jeg hørte bare gravemaskiner og bygningsarbeidere. Appolonia City er et stort prosjekt som har mål om å huse hundre tusen innbyggere. I tillegg til boliger skal det bygges kjøpesenter, kontorbygg og parker.

Prosjektet er fremdeles i en tidlig fase så majoriteten av området er ikke bygget ut, men noen har allerede flyttet inn i de nye husene. Husene er bygget på linje, med velstelte hager og nyklippet gress. Jeg spurte en av de som jobbet i Appolonia City hva som tiltrekker folk til å kjøpe tomt eller bolig i Appolonia. Han svarte: «peace of mind».

Å komme vekk fra byens kaos og støy er noen av faktorene som er viktige for de som ønsker og bo her. Foto: OEM
The Oxford, er en av flere boligprosjekt under bygging i Appolonia. Utbyggerne promoterer The Oxford som en urbant nabolag som gir komfort og lykke, rettet mot middelklassen. Foto: OEM.
Appolonia er nå en stor byggeplass. Det blir spennende å følge utviklingen av dette mega by-prosjektet. Foto: OEM
I Appolonia City møtte vi på noen sikkerhetsvakter fra militæret, og han ene ville veldig gjerne ta bilde med meg (han kalte meg «journalisten», mest sannsynlig fordi jeg hadde det største kameraet i gruppa). Jeg prøvde å ha like mye attitude som vakten, men han vant definitivt. Foto: UiB/ Idunn L. Holthe.
Etter besøket i Appolonia City spiste vi lunsj og drakk palmevin i landsbyen som ligger ved siden av by-prosjektet. Lauritz Isaksen (UiB) skrev sin masteroppgave om landsbyen og Appolonia City med fokus på hvordan dette nye byprosjektet transformerte og skapte nye fremtidsvisjoner både innenfor og utenfor grensene til Appolonia City. Les mer om oppgaven til Lauritz her. Foto: OEM

Nytten av samarbeid på tvers av land

Siden alle forskerne jobber med egne del-prosjekt til studien er det veldig viktig og møtes en gang i året for å diskutere og problematisere foreløpige funn og hjelpe hverandre videre.

For min del var det veldig nyttig å presentere noe av mitt etnografiske materiale (det vil si hendelser og historier fra felt-hverdagen, se nøkkelbegreper – empiri) for gruppa. Ved å lage en presentasjon ble jeg tvunget til å skrive om datamaterialet og formulere noen foreløpige funn og tema jeg kan jobbe videre med. Siden jeg er midt i feltarbeidet er det kaos i hodet mitt. Alt materialet jeg har samlet inn hittil føles som en lapskaus der alt surrer sammen uten at jeg helt vet hva jeg har.

Det er helt vanlig med mentalt kaos midt i et feltarbeid, men det gjør det ikke mindre frustrerende. Derfor er det en veldig god øvelse å jobbe med og analysere datamaterialet underveis slik at jeg kan finne en tydeligere retning for siste del av feltarbeidet. Og det viktigste av alt, få bekreftelse fra de andre i prosjektet at jeg faktisk gjør noe riktig på feltarbeid. Jeg synes det er vanskelig å stole på egen kunnskap, særlig når man føler at alle andre har «alt på stell». Det var veldig godt å få konstruktive tilbakemeldinger og tips fra de andre.

Neste år blir det samling i Johannesburg. Jeg gleder meg!

Cape Town – et tilbakeblikk

Ikoniske Table Mountain nærmer seg. Straks lander flyet i Cape Town. Det kribler i magen. Det er fem år siden sist jeg var her og minnene strømmer på. Cape Town var mitt første møte med Sør-Afrika i 2012. Jeg var student ved University of Cape Town (UCT) i et år, og alle erfaringene og alt jeg lærte gjorde at jeg reiste tilbake for å gjøre feltarbeid blant gateselgere som del av mastergraden i 2014.

I seks måneder jobbet jeg med gateselgere i Cape Town som solgte gatemagasinet The Big Issue. Majoriteten av de jeg ble kjent med var kvinnelige Xhosa-migranter. Xhosa er en av mange etniske grupper i Sør-Afrika. Kvinnene migrerte fra landsbygda i håp om bedre inntekt og livsvilkår i byen. De fleste hadde ikke fullført videregående. Tidlig ekteskap, dårlig økonomi og graviditeter var vanlige grunner for hvorfor kvinnene ikke fullførte videregående.

I lys av Sør-Afrikas høye tall på vold mot kvinner og seksuell trakassering, generell sterk mannsdominans i samfunnet og frykt for kriminalitet, ville jeg utforske hvordan kvinner fant sin plass i byen. Jeg ville vite hvordan overlappende kategorier som kjønn, rase, etnisitet og klasse påvirket kvinnenes opplevelser og hvordan de navigerte seg gjennom byens sosiale og fysiske strukturer.

The Big Issue Vendor
Alle selgerne hadde bestemte steder i byen hvor de jobbet. De fleste jobbet ved lyskryss og prøvde å selge magasiner til bilene som kjørte forbi. I seks måneder var jeg med selgerne på jobb.

De fleste selgerne bodde i Khayelitsha, en av Cape Town’s største townshiper med nesten en halv million innbyggere. Noen bodde i hus, med både strøm og innlagt vann, mens andre bodde i skur i uformelle bosettinger. Selv om selgerne ikke tjente godt på å selge magasiner sendte nesten alle penger hjem til familien som fremdeles bodde på bygda. De så på livet i Cape Town som midlertidig for de skulle flytte tilbake landsbyen og investerte mye i eiendommene på bygda.

… Det er her vi bor, vi bor i fattigdom, men vi jobber så hardt vi kan. Vi sitter ikke bare og venter [på at det skal bli bedre].

Livet i townshipen er hardt. Selgerne viste meg arr de hadde fått etter overfall, delte historier om slåsskamper, innbrudd, knivstikking, skuddskader og overgrep. De viste meg også triks til hvordan man gjemmer unna penger så tyver ikke stikker av med alt du har. Med høy arbeidsledighet og høy befolkningstetthet i usikre bygg uten gode sanitære forhold så følger lett desperasjon, vold, rusmisbruk og kriminalitet. Under feltarbeidet brant også skuret til en selger ned og hun ble husløs. I townshipene er man mer sårbar for både menneskelige og naturens krefter.

Samtidig var det mer åpenhet i Khayelitsha enn jeg har sett i noen av de velstående forstedene og i by-kjernen. I Khayelitsha låste de ikke døren, naboer kom og gikk som de ville.

Du trenger ikke låse porten, vi er ikke i de fornemme forstedene nå!

Informanten min forklarte at det ikke var slik overalt i Khayelitsha. Hun sa at de som bor i skur må låse døren for i de områdene bor folk tettere og det er mange kjeltringer der. Her hvor hun bor, et område med offentlige boliger (såkalte RDP-hus) med innlagt vann og strøm, låses det aldri.

RDP-hus er hus bygget for lavinntektsfamilier betalt av sørafrikanske myndigheter. Husholdningen må ha en samlet månedsinntekt på under R3500, som er cirka 2200 norske kroner, for å kvalifisere til dette bolig-programmet. Det er fremdeles mange som står på venteliste for et RDP-hus.
Skurene og boligene i de uformelle bosettingene er som regel satt sammen av de billigste materialene folk får ta i. Bygget rett på sandgrunnen er folk også særlig utsatt for oversvømmelse i regnsesongen. Fra stolpen til høyre i bildet ser man tydelig at folk har koblet seg ulovlig til strømnettet. Til venstre i bildet bak klærne som henger til tørk er også innbyggernes fellestoaletter. Disse er ofte stengt fordi vedlikeholdet er ikke-eksisterende. På natten bruker innbyggerne en bøtte som de har innendørs fordi det er for risikabelt og gå ut på natten. Overgrep og kidnapping av barn er en reell frykt.
Ved salg av et magasin tjente selgeren 10 rand (i dag tjener de R12,50). På gode dager kunne en selge 30 magasin, mens på dårlige dager hadde de ingen salg.

På jobb var selgerne veldig opptatt av å differensiere seg fra tiggere. De understrek ofte at de er arbeidere som selger en vare. De er ikke tiggere og ikke sexarbeidere. Men selv om de anså arbeidet på denne måten var det ikke nødvendigvis slik andre så dem.

Zintle, en av de unge selgerne, fortalte meg hvordan mannlige sjåfører som ikke ville kjøpe magasinet i stedet tilbød henne gaver hvis hun ble med inn i bilen deres. Hun nølte når hun fortalte meg dette og hva mennene var ute etter, men til slutt hvisket hun til meg «prostituert». Å selge magasiner langs veien signaliserte til noen at hun kanskje var interessert i å tjene penger på andre måter. Hun likte dårlig at folk trodde hun solgte sex, men sa at hun bare måtte vende seg til det.

Seksuell trakassering og diskriminering var en del av hverdagen. Jeg hørte mannlige selgere bli kalt kakerlakker av forbipasserende, og menn ropte daglig seksuelle tilrop til kvinnelige selgere og til meg.

Vi deler en flaske cola til lunsj sånn at alle kan føle seg mette.

Ofte, når måneden nærmest seg slutten, ble det vanskeligere å selge blader siden «alle» allerede hadde kjøpt, og inntekten ble knapp. Da delte ofte tre/fire selgere og jeg to liter cola til lunsj. Colaen fikk oss til å glemme sulten.

Selv om hverdagen var preget av diskriminering og trakassering på bakgrunn av klasse, rase og kjønn så var det også mye glede, humor og samhold. Når det var gode tider var det kylling og pomme frites til lunsj, og fester og grilling i Khayelitsha.

På samme måte som Johannesburg, er Cape Town en by av kontraster og ulikhet der ekstrem velstand og ekstrem fattigdom lever side om side.

Bildet under gir et overblikk over hvor segregert Cape Town faktisk er. Selv om statistikken er fra 2011 så gir speiler kartet til høyre hvordan apartheids-regimets segregeringspolitikk fremdeles er synlig i det urbane landskapet. De lilla områdene langs kysten og fjellene har den mest fruktbare jorda og det var her de hvite bosatte seg. De gule og grønne områdene definerer The Cape Flats. Med sandgrunn er det vanskelig å dyrke noe som helst her. Det var her svarte, fargede og indere ble plassert under apartheid. Helt bevisst ble de fargede (de gule områdene) plassert i midten, og fungerte på den måten som en buffer mellom svarte og hvite. Det var kun de hvite som var regnet som fullverdige borgere. De svarte hadde færrest rettigheter.

Til venstre: Skjermdump fra google maps.  Til høyre: Skjermdump fra kart konstruert av Adrian Frith. Basert på statistikk fra Statistics South Africa Census 2011 viser kartet befolkningens bosettingsmønstre utifra et rase-perspektiv. I nasjonale statistikker deles befolkning fremdeles inn i fire rasekategorier (hvit, farget, svart og asiat/indisk).

Å forstå en by er vanskelig og komplekst, fordi det er så mange mennesker som lever så ulike liv med forskjellige bakgrunner og bagasje. Selv om mye har skjedd siden apartheidregimets fall, for eksempel at Sør-Afrika har en av verdens mest liberale og progressive grunnlover, er arven etter apartheid er alltid tilstede slik som kartet tydelig eksemplifiserer. Ulikhetene gjør det også utfordrende å utvikle byen videre slik at alle har mulighet til å ta del i den på like premisser. Samtidig er Sør-Afrika et land med mange muligheter og potensiale for endring, endringer som er i bevegelse.

Turist i egen by

I desember fikk jeg endelig besøkt noen av stedene i byen jeg har hatt lyst til å besøke siden jeg flyttet hit for fire måneder siden. I hverdagens kaos og mylder har jeg ikke klart å komme meg ut, men med besøk av mor og far ble jeg turist i egen by. Johannesburg er full av historie, kultur og spennende steder å utforske, her er noen av dem.

Apartheid Museum

Apartheid Museum

Apartheidmuseet er en reise gjennom deler av Sør-Afrika sin sterke historie. Gjennom bilder, nyhetsartikler, videoopptak, personlige fortellinger og kunst lærer man om apartheid-regimets brutale politikk og ideologi, bakgrunnen for segregeringen og hvordan regimet påvirket enkeltmennesker i Sør-Afrika på tvers av rase.

Med befolkningsregistreringsloven fra 1950 måtte alle i Sør-Afrika registreres etter rase. Denne kategorisering avgjorde også hvilke rettigheter du hadde (eller ikke hadde). Rasekategoriseringen i Sør-Afrika var en blanding av biologi, kultur og klasse. Selv om rasesegregeringen hadde som mål og klart definere hvor folk «hørte til» (hvit, farget, asiat, svart) så viste det seg at det ikke var så lett i praksis. I 1985 ble over 1000 mennesker reklassifisert, i det som blir kalt for «kamelon-dansen». Blant annet ble 702 fargede reklassifisert som hvite, 19 hvite ble fargede, tre kinesere ble hvite, 249 svarte ble fargede, to svarte ble «annen asiat», men ingen svarte ble hvite og ingen hvite ble svarte. Dette viser tydelig hvordan rase er sosialt konstruert av mennesker og ikke naturlig. For oss i dag høres dette kanskje helt absurd ut, eller?

Under Apartheid ble segregeringen blant annet materialisert gjennom innganger, benker, skoler, sykehus, butikker og gater. Denne systematiseringen skapte klare regler for hvem som kunne bevege seg hvor, og skilte «oss» fra «dem». Foto: OEM

Soweto

Soweto (South Western Townships) er den mest kjente townshipen i Sør-Afrika. Her bor det rundt to millioner mennesker (tallet avhenger av hvem du spør, noen sier det bor over fire millioner her). Det var her majoriteten av svarte innbyggere bodde og ble tvangsflyttet til under Apartheid. Soweto vokser stadig med innflyttere fra rurale Sør-Afrika og migranter fra andre afrikanske land. Soweto har vært hjemmet til to fredsprisvinnere – Nelson Mandela og Desmund Tutu. Komikeren Trevor Noah er også herfra.

Soweto Towers har blitt et landemerke i Soweto, og en populær destinasjon for turister. Her kan du hoppe i strikk, i fritt fall, ta zipline eller klatre opp på utsiden. Foto: B.Eiken.
Soweto er full av kontraster. Noen områder er uformelle bosettinger snekret sammen av metallplater og treverk uten vann og strøm (slik som på bildet), mens andre deler av Soweto omtales som «Beverly Hills of Soweto». En av de dyreste eiendommene i Soweto er en villa til over 6millioner kroner. Foto: B.Eiken
Urbane bygeiter er det lite av i de forstedene jeg gjør feltarbeid. Her i Soweto er det et vanlig syn. Foto: B.Eiken
Mandela House – Vi var også innom Winnie og Nelson Mandela sitt hus i Soweto, Vilakazi Street 8115.

I Soweto besøkte vi minnestedet for Soweto-opprøret i 1976. I juni 1976 tok skoleungdom til gatene i protest mot regimets innføring av Afrikaans som obligatorisk undervisningsspråk. Den fredlige demonstrasjon der flere tusen deltok (noen sier opp mot 10/20 000) ble møtt med brutal vold fra polititet. Opprøret skapte internasjonalt engasjement og bevissthet rundt regimets brutalitet og ble et vendepunkt i kampen for regimets fall.

Hector Pieterson var 12 år gammel da han ble skutt og drept av polititet under Soweto-opprøret. Bildet av at han blir båret gjennom Soweto sine gater gikk verden rundt og har blitt selve symbolet på opprøret. Mellom 150 og 700 ble drept i opprøret. På grunn av politiets forsøk på å dekke over hendelsen er det uklart hvor mange som faktisk døde. Foto: OEM

Byens beste utsikt

Fra toppen av Carton Centre får man en 360 graders utsikt til Johannesburg sentrum. Carton Centre ble ferdigstilt i 1973, er 223 meter høyt og var Afrikas høyeste bygg frem til i fjor da The Leonardo i Sandton tok over med sine 234 meter.

Midt i bildet står Ponte City, et av Johannesburgs mest ikoniske bygg. Ponte City ble bygget på 1970-tallet som luksusleiligheter for hvite innbyggere, men etterhvert som de hvite flyttet ut av byen på 80- og 90-tallet strømmet de svarte til byen – til byen de tidligere ikke hadde lov å bosette seg i. Ponte City ble etterhvert omtalt som en vertikal slum, men de siste årene har bygget vært gjennom en ny endring og nå bor det folk fra alle samfunnslag her.

«We are the same as those who came before. We are afraid, but we will stay. We are bound by the potential for change, the possibility for greatness, the certainty of streets washed clean by the same thunderstorms and illuminated by lightening. Johannesburg will make its own history.» – sitat fra The Joburg Book 2014.

Hva kan vil lære av et av verdens mest ulike land?

Ifølge en ny rapport er Sør-Afrika fremdeles et av verdens mest ulike land. I det urbane landskapet, er den fysiske avstanden mellom fattige og rike kort, mens barrierene for å oppnå sosial mobilitet mange.

 

Jeg står på toppen av et nytt leilighetskompleks i Sandton, Johannesburg. Med sine 12 etasjer tilbys eksklusive luksusleiligheter i et bygg dekket av marmor importert fra Hellas. Fra penthouse-leiligheten har jeg utsikt til Sør-Afrikas nyeste symbol på vekst og fremgang, The Leonardo. Med sine 234 meter er bygget Afrikas høyeste. Sandton er kjernen for næringsliv i Sør-Afrika og omtales ofte som Afrikas rikeste kvadratkilometer.

I horisonten, noen kilometer bakenfor de ruvende byggene i Sandton ligger townshipen Alexandra, en av Gauteng-provinsens eldste townshiper. Alexandra er en enklave på under 7 km2 hvor hus og blikkskur står tett i tett. Rundt 180 000 mennesker bor her, som vil si en befolkningstetthet på nesten 26 000 personer (i Norge er den på 15). Jeg retter blikket ned. Ved lyskryss står gateselgere og selger hatter, frukt, og andre varer, mens andre står med skilt og spør om penger eller arbeid.

Nærheten mellom de som «har» og de som «ikke har» er slående. Det er bare en murvegg og 12 etasjer som skiller meg fra gateselgerne, og det er kun en motorvei som skiller Sandton fra Alexandra. Den økonomiske avstanden, på den annen side, er flere mil lang.

Ifølge en ny ulikhetsrapport kategoriseres Sør-Afrika blant topp fem land i verden med størst ulikhet. Det vil si at forskjellene mellom de rikeste og fattigste innad i landet er blant de høyeste i verden. Statistikk fra 2017 viser at topp 1% av befolkningen i Sør-Afrika står for 20% av landets nasjonale rikdom, og topp 10% står for cirka 65%, som betyr at 90% av landets arbeidere tilsammen kun står for 35% av landets rikdom.

Ved veikanten i en av Johannesburgs velstående forsteder sitter to menn. De samler inn resirkulerbart avfall fra søppelkasser og selger det til formelle resirkuleringsstasjoner. Med høy arbeidsledighet finner mange muligheter i den uformelle sektoren. Foto: OEM

Johannesburgs urbane landskap materialiserer dette store gapet mellom rik og fattig på flere måter. Da raseskillepolitikken var gjeldende (før 1994) ble byens ikke-hvite innbyggere plassert i bestemte områder vekk fra den hvite eliten, slik som Alexandra. Samtidig ønsket eliten enkel tilgang på arbeidskraft. Det førte til at leilighetskomplekser ble bygget med rom til hushjelpene på toppen av byggene. Hver leilighet inkluderte et lite rom på toppen av bygget der hushjelpen måtte dele bad og kjøkken med de andre som bodde der.

De fleste nye boligprosjekt bygger ikke lenger egne rom for hushjelp. Øverste etasje blir nå luksuriøse penthouse-leiligheter. I de gamle byggene er noen rom gjort om til boder og mange er i bruk som først tiltenkt. Disse rommene er også svært ønskelige for hushjelpene selv da de har kort vei til arbeid og barna deres kan gå på bedre skoler og leke trygt. Med mangel på kommunale boliger er dette alternativet attraktivt.

Hushjelpene har i utgangspunktet den beste utsikten, men i mange bygg ser man at vinduene er små og plassert opp mot taket. Mest sannsynlig et bevisst grep og viser hvor omfattende diskrimineringen og rasepolitikken var. Foto: OEM

I tillegg til de symbolske grensene en etasje, eller en motorvei, kan skape, er det mange fysiske grenser i Johannesburg. Høye murvegger, elektriske gjerder, bommer, porter og sikkerhetsvakter, er alle tiltak for å skape trygge enklaver og holde kriminelle og uønskede vekk – skille «oss» fra «dem».

Foto: OEM
I nabolagene nord for Johannesburg er båser til sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer et vanlig syn. Foto: OEM

Byens fysiske strukturer påvirker relasjonene mellom folk og innbyggeres tilhørighet til byen. Hvordan vi velger å bygge boliger for fremtiden og for hvem påvirker oss kanskje i større grad enn vi er klar over.

Sør-Afrika har fremdeles stempel som et rasedelt samfunn, selv tjuefem år etter apartheidregimets fall, men nå viser ulikhetsrapporten at ulikhetene avtar (litt) mellom rasekategoriene (hvit, svart, farget, asiat/indisk). Gapet er allikevel stort. Den hvite minoriteten i landet tjener i gjennomsnitt mer enn tre ganger så mye som svarte. Dette gapet indikerer at hvite blant annet har tilgang til bedre utdanning og dermed også bedre tilgang til godt betalte jobber. Med en nasjonal arbeidsledighet på 29% er det også svarte afrikanere som i størst grad sliter med å finne arbeid, og når de finner arbeid tjener de mindre enn sine hvite kollegaer.

Med en voksende svart middelklasse har økonomisk ulikhet innad i den svarte befolkningen, som utgjør nesten 80% av befolkningen nasjonalt, økt litt. I tillegg er det vanskeligere for kvinner å finne arbeid, og de som er i arbeid tjener mindre enn menn. Rapporten viser at vi må inkludere klasse og kjønn i tillegg til rase for å forstå ulikhet i Sør-Afrika.

En faktor rapporten ikke tar for seg, er nasjonalitet. Afrikanske migranter blir ved jevne mellomrom utsatt for diskriminering og angrep av sørafrikanere, særlig i de store byene. I september kom nye angrep. Butikker og hjem ble brent og mennesker drept. Dette på grunnlag av et narrativ om at afrikanske immigranter er skyld i høy arbeidsledighet, overfylte sykehus og landets høye kriminalitet. Disse hendelsene viser hvor komplekst ulikhetsbildet er i Sør-Afrika.

Ulikhet er, dessverre, et globalt fenomen. Ifølge Credit Suisses rapport for 2019 eier topp 1% av verdens befolkning 44% av hele verdens rikdom. Også i Norge preges samfunnet av økende ulikheter. Jo høyere ulikhet i et land, jo vanskeligere er også sosial mobilitet.

Strengere immigrasjonspolitikk over hele Europa, Storbritannias Brexit og President Trump ‘s mur mot Mexico, er alle handlinger for å beskytte seg selv mot «de andre» ved bruk av fysisk infrastruktur og nye lover. Fremmedfrykt er heller ikke særegent for Sør-Afrika, i Norge og resten av Europa vokser den ekstreme høyresiden med krav om stengte grenser.

Kanskje er det nettopp til Sør-Afrika, et mikrokosmos av verdens ulikhet, vi må rette blikket for å ta inn over oss hvor vi er på vei. Som et eksempel på klodens utfordringer, kan Sør-Afrika hjelpe oss å innse hvilke endringer som må skje globalt for å oppnå et rettferdig samfunn med lik tilgang på utdanning, arbeid og helsetilbud, samt vann, elektrisitet og infrastruktur, og ikke minst retten til å være den man er.

 

Innlegget er også publisert på bloggen til Attac Norge.

Gatekunst og graffiti

Jeg kjører på motorveien gjennom Johannesburg sentrum, og med sitt store gjenkjennelige MaMa-veggmaleri ser jeg bydelen Maboneng fremfor meg. Over de siste tiårene har graffiti og gatekunst blitt et varemerke for bydelen. En bydel som tiltrekker seg lokale og internasjonale kunstnere, kreative, investorer og turister.

Maboneng-distriktet med sitt ikoniske MaMa-veggmaleri laget av ESPO i 2012 (Foto: OEM, Oktober 2019).
På vei hjem fra skolen stopper de tre jentene opp foran et av veggmaleriene i Maboneng. De står der i kanskje fem minutter, snakker, peker og tar på veggmaleriet. Jeg lurer på hva de snakker om og hvorfor de stoppet akkurat der… (Foto: OEM, Oktober 2019).

Maboneng er lagt opp for besøkende som ikke kjenner bydelen, med piler og kart installert ved gatehjørner finner jeg enkelt frem. Jeg følger pilene som forteller meg hvor jeg skal gå for å oppleve kunsten, butikkene, utelivet, maten og gatene. I flere timer utforsker jeg gatene i Maboneng på egen hånd og fotograferer (noe av) bydelens gatekunst og graffiti. Noen ganger må jeg gå nært for å få med meg alle detaljer og andre ganger må jeg se verkene fra avstand, slik som MaMa-verket.

Gatekunst og graffiti kan være historisk og politisk. Her refereres det til Sharpeville-massakren 21. mars 1960 der 69 mennesker, i hovedsak svarte sør-afrikanere, ble drept og flere hundre såret under en demonstrasjon mot apartheid-regimet. Steve Biko (1946-1977) var leder av The Black Conscious Movement (BCM) og var en viktig aktivist og stor stemme mot regimet (Foto: OEM, Oktober 2019)
Med flere små stensiler kommer historisk viktige personer til syne. Både sør-afrikanske og internasjonale personer får mye plass langs gatene i Maboneng. Her er det også en kommentar til studentdemonstrasjonen #feesmustfall i 2015. En demonstrasjon mot høye og økende studieavgifter ved sørafrikanske universitet. (Foto: OEM, Oktober 2019).
Sitatet «Its expensive to be poor in SA now» av Steve Biko (1946 – 1977) er fremdeles relevant i Sør-Afrika 2019. Les mer fra Steve Biko her.
Gatekunst handler også om midlertidighet. Gatekunst og graffiti kan forsvinne. Det blir slitt vekk på grunn av vær og vind, revet ned, malt over, vegger og overflater sprekker opp, sementen flasser av, eller at andre kunstnere legger sitt verk oppå det eksisterende. Gjennom disse visuelle uttrykkene kan jeg oppleve hvordan urban rom er dynamiske, hvordan de kan endres og brukes til å uttrykke meninger og følelser (Foto: OEM, Oktober 2019)
Nytt veggmaleri er snart ferdig i Maboneng. Jeg lurer på hva som var på den veggen før… (Foto: OEM, Oktober 2019).
Med fem seks personer i arbeid er veggmaleriet snart ferdig. (Foto: OEM, Oktober 2019).
Gatene i Maboneng er ikke kun for å observere gatekunsten, det er også rom for uttrykke egne ønsker og planer. (Foto: OEM, Oktober 2019)
Dette veggmaleriet er en reklame for artisten Samthing Soweto sitt nye album ‘Isphithiphithi’. På siden er det lagt ved en QR-kode som gjør at forbipasserende med et tastetrykk finner musikken. Denne måten å bruke offentlig rom viser også hvordan flere sanselige medium kommer sammen og hvordan kunstneriske og kommersielle interesser overlapper. (Foto: OEM, Oktober 2019)
Verket av Hannelie Coetzee heter Trapsuutjies som betyr kamelon på Afrikaans. I motsetning til majoriteten av gatekunsten i Maboneng som bruker maling og spraybokser er Trapsuutjies risset inn i selve veggen. Arbeidet handler om noen som prøver å skape en tilknytning til byen (Foto: OEM, Oktober 2019)

Gatekunst og graffiti har mange dimensjoner. Disse visuelle uttrykkene i byrom kan være knyttet til politikk, identitet, tilhørighet, markedsføring eller bare eksistere for sitt eget kreative uttrykk. Gatekunst og graffiti kan være ulovlig, lovlig eller bestilt arbeid, arbeidene er både laget av lokale kunstnere og internasjonale.

Folk har også ulike syn på disse uttrykksformene, er det hærverk eller er det kunst? Det blir elsket og hatet. Uansett om man liker det eller ikke vil jeg si at graffiti og gatekunst bidrar til å fremme både individuelle og kollektive uttrykk og meninger i byrom som er tilgjengelig for alle.

Graffiti skaper muligheter for deltakelse i debatter. Det er en måte å ytre meninger på som ikke krever formelle kanaler og tilganger. Derfor er graffiti kanskje mer demokratisk enn plattformer og uttrykksformer som krever formel tilgang (som for eksempel bestilte verk, aviser, gallerier, radio)?

Maboneng er et Sotho ord som betyr ‘Place of Light’ på engelsk.  Sotho er et av de 12 offisielle språkene i Sør-Afrika. (Foto: OEM, Oktober 2019)

Byen er ikke et nøytralt og universelt sted som betyr og eksisterer likt for alle. Gjennom disse visuelle uttrykkene skapt av gatekunst og graffiti kan jeg lettere utforske hvordan steder har flere lag, forstå hvordan steder er sosialt konstruert, og betyr forskjellige ting avhengig av hvem som opplever stedet.

Jeg kan se hvordan graffiti og gatekunst fysisk preger byen som igjen kan gi meg noen hint om hvordan (noen) innbyggerne relaterer til byen. Hvordan steder har blitt skapt i fortiden og hvem som skaper stedene og hva som eksisterer i dag kan også fortelle oss noe om fremtiden.

Graffiti handler også om identitet og tilhørighet. Graffiti og gatekunst kan bli forstått som en kommentar på hvem som har rett og tilgang til byen og offentlige rom, og hvordan personer også prøver å utforske denne tilgangen.

Under apartheid ble graffiti og gatekunst særlig brukt til å uttrykk misnøye og motstand mot regimet som segregerte samfunnet og diskriminerte mennesker på bakgrunn av rase og kultur. Nelson Mandela ble særlig brukt til å fremme budskap i det urbane landskapet. Mandela er fremdeles en viktig del i det urbane kunstneriske landskapet i Johannesburg.

«En turist i landet som er ditt fødested?» er skrevet på Afrikaans og kanskje er det en kommentar på hvem det faktisk er som besøker og oppholder seg i Maboneng? (Foto: OEM. Oktober 2019)

Det er ikke bare i sentrum av Johannesburg man finner store veggmalerier og internasjonale gatekunstnere. Jeg har vært i Westdene, et middelklassenabolag i Johannesburg.

Westdene består i stor grad av hus og ikke leiligheter. Jeg ser sjelden husene når jeg kjører gjennom gatene, jeg ser bare murveggene som skiller gaten fra husene og hagene til folk. Slik er de fleste nabolagene i Johannesburg, men murene i Westdene skiller seg fra andre nabolag allikevel. Når jeg beveger meg gjennom nabolaget dukker det opp fargerike og intense veggmaleri og kunstverk i stort og smått.

Siden 2015 har innbyggerne i Westdene gitt murveggene sine til gatekunstnere. Gatekunstnere får i stor grad fritt spillerom til å dekorere veggene til disse huseierne. Prosjektet som heter Westdene Graffiti Project er et samarbeid mellom kunstnere og huseiere. Med prosjektet ønsker de å vise hvordan kunst bringer folk sammen. Veggmaleriene er med på å endre urbane rom. Prosjektet har skapt engasjement og tilhørighet til nabolaget og menneskene som bor her.

Et veggmaleri i Westdene laget av den tyske gatekunstneren Norm Abartig. I Johannesburg sine gater finnes verk av både lokale og internasjonale kunstnere (Foto: OEM; Oktober 2019).
Westdene graffiti project. (Foto: OEM, Oktober 2019)
Westdene graffiti project (Foto: OEM, Oktober 2019).

I følge Alexandra Parker, Samkelisiwe Khanyile and Kate Joseph (2019) er det noen forskjeller mellom graffiti-prosjektet i Westdene og gatekunsten i Maboneng. I Westdene kan gatekunsten bli forstått som et forsøk på å styrke identitet og samhold innad i forstaden, mens graffiti i Maboneng er en klar strategi for urban fornyelse, med særlig fokus på investeringer fra den private sektor og turisme. Disse to områdene av Johannesburg viser et lite glimt av hvordan gatekunst og graffiti kan ha forskjellige utgangspunkt og kan brukes til å oppnå og skape forskjellig typer tilhørighet og identitet til steder.

Dette kreative mediumet er en viktig del av hvordan vi kan forstå hvordan byen brukes, endres og skapes igjen og igjen.

Dette og det første bilde (på topp) er begge del av et langt veggmaleri av kunstneren Nelson Makobo. Veggmaleri ble fullført i 2014 og betalt av Maboneng City Improvement District. Arbeidene til Makobo handler i stor grad om barn og ungdom som bor rundt og i byen. Han er opptatt av hvordan vi hele tiden tilpasser oss, endrer oss og beveger oss mot nye oppdagelser (Foto: OEM, Oktober 2019).

Bygningene i Johannesburg er mer enn bare bygninger laget av murstein, sement, stål og treverk. Gjennom gatekunst og graffiti uttrykkes følelser, meninger, politikk, historie, fremtid og kreativitet i samspill med byens fysiske strukturer. Dette er selvsagt ikke særegent for Johannesburg. Se rundt deg der du selv bor.

 

Referanser:

  • Parker, Alexandra, Samkelisiwe Khanyile and Kate Joseph (2019) «Where do we draw the line? Graffiti in Maboneng, Johannesburg», GCRO OCCASIONAL PAPER # NO. 13, the Gauteng City-Region Observatory (GCRO), a partnership of the University of Johannesburg, the University of the Witwatersrand, Johannesburg, the Gauteng Provincial Government and organised local government in Gauteng (SALGA).
  • Mashego, Ofentse 2019 «Westdene Graffiti Project», Africa in Words, 23 September 2019

 

Stein for stein, bilde for bilde

Nesten overalt hvor jeg er i Johannesburg nord er det store heisekraner, arbeidere i stilas, halvferdige hus, og skilt som promoterer «house on show», «luksusleiligheter til leie», «call for a viewing». Det bygges og bygges, stein for stein.

Litt sånn er feltarbeid også. Jeg samler data stein for stein, observasjon for observasjon, intervju for intervju, bilde for bilde, og til slutt sitter jeg igjen med et ferdig «hus». Men, det er lenge til mitt «hus» er ferdig da…

Her kommer det et helt nytt byggeprosjekt kalt Oxford Parks med kontorer, butikker og leiligheter. De promoterer området som smart-city living, og en work-live-play livsstil.

Gjennom denne første måneden i Johannesburg har «tilgang til felt» (som vi antropologer liker å kalle det) stått øverst på agendaen. For hvor skal jeg begynne for å forske på byens fremtid? Det er mange måter å gjøre det på og jeg valgte å søke tilgang til felt via eiendomsmeglere og nabolagsinitiativ.

Jeg tror meglere kan gi en spennende innsikt i urbaniseringsprosesser, endringer og hvor og hvordan folk ønsker å bo. Og gjennom lokale initiativ ønsker jeg å få en dybdeforståelse inn i enkelte nabolag.

Jeg har vært her en måned nå og jobber nesten daglig ut fra et eiendomsmeglerfirma i Johannesburg. Fremover skal jeg intervjue meglere, være med på visninger og andre arrangement knyttet til industrien. Firmaet har vist stor åpenhet til prosjektet og min tilstedeværelse.

Gjennom de som jobber i firmaet har jeg også knyttet kontakter med andre jeg kan jobbe med, for eksempel en fotograf. Jeg har vært med fotografen på photoshoots for nye boliger og på den måten har jeg også møtt andre meglere. Det at jeg får nye informanter gjennom de jeg allerede kjenner kaller vi for snøball-metoden. Foreløpig er snøball-metoden veldig effektiv.

Det var ikke bare bare å komme «innafor». I desember i fjor sendte jeg mail til en mengde eiendomsmeglerfirmaer i byen. Dessverre var det ingen respons. Da tenkte jeg for meg selv at dette kommer aldri til å gå.

Jeg spurte også rundt i nettverket mitt i Sør-Afrika om noen kjente noen meglere og heldigvis var det flere som gjorde det. Jeg tilbragte en uke i Johannesburg og møtte meglere og en investor. Det var på grunn av møtene jeg hadde for over seks måneder siden at jeg nå har egen pult på et stort eiendomsmeglerfirma i byen.

«Shy, awkward, and you look a bit uncomfortable”

Selv om jeg er «innenfor» så kjenner jeg at jeg er ute av komfortsonen hver dag. Hun ene på kontoret beskrev meg med tre ord: «shy, awkward, and you look a bit uncomfortable”. Sjenert, klein og ukomfortabel er tre ord som i grunn beskriver meg on-point. Ofte lurer jeg selv på hvorfor jeg valgte sosialantropologi da det krever mye sosial interaksjon på feltarbeid og å hele tiden gå ut av komfortsonen. Det er jo ikke akkurat drømmescenarioet for en introvert type. På den annen siden så må jeg jo like det for jeg gjør det jo igjen og igjen.

Og det er jo veldig spennende å være på feltarbeid. Jeg treffer mennesker jeg ikke ville truffet ellers og jeg får fordype meg i tematikker som jeg er engasjert i, så da får jeg bare fortsette å være hun litt kleine.

«Stå i det kleine»

For å sitere mine gode venner Malin Kleppe og Kajsa Amundsen så må man lære seg å «stå i det kleine». Å være ute av komfortsonen er krevende, men det er også i det krevende at jeg lærer noe nytt, utvider kunnskapen min og har mulighet til å stille nye spørsmål og finne nye svar. Sist men ikke minst, man innser etter alt det kleine at det ikke var så ille allikevel og følelsen av å mestre noe er gull verdt.

For å finne ut av hva som skjer i denne byen følger jeg nå relevante grupper på facebook, instagram og andre sosiale medier. Nå finner jeg lettere arrangement som er av interesse, ikke bare for feltarbeidets skyld men også fordi jeg personlig har lyst å bli kjent med byen og hvor jeg kan dra for å gjøre noe gøy. Gjennom Instagram får jeg oppdateringer om gode restauranter, kunstgallerier, utstillinger, konserter og andre kulturelle arrangement. Gjennom å følge ‘City of Joburg’ på Facebook får jeg for eksempel oppdateringer om når forskjellige etater har offentlige møter, som for meg kan bety mulig plattformer å innhente data.

Det tar tid å bli kjent og da er det greit å få hjelp av sosiale medier. I tillegg hører jeg på lokale radiostasjoner og leser nyheter. I september har xenofobi mot immigranter, kjønnsbasert vold og arbeidere som streiker for bedre lønnsvilkår preget nyhetsbildet.

Denne byen er bygget for biler og ikke for fotgjengere. Jeg skaffet meg bil første uken. Hjemme bruker jeg nesten bare offentlig transport, men her er det ikke like tilgjengelig så da er det lettere å ha bil eller bruke uber. Veinettet er gigantisk og jeg kjenner at jeg blir litt redd når det er seks felt i begge retninger på motorveien. Jeg savner norske oversiktelige veier.

I Sør-Afrika kjører de på venstre aka. «feil» side av veien. Siden jeg har bodd i Sør-Afrika før er jeg heldigvis vandt til det. Men jeg tørr ikke å kjøre på kvelden enda, så fortsatt litt pyse. Fordelen med og ikke kjøre selv er at man kan ta bilder og opptak mens man utforsker byen. I videoen under er det jeg som filmer, mens informanten min kjører, på vei hjem fra en photoshoot.

 

Mine hovedmetoder for innsamling av data er deltakende observasjon, intervju og fotografering av byrom, bygninger og boliger. Se nøkkelbegreper for mer info om forskjellige metoder.

Foto er en viktig del av datamaterialet mitt. Gjennom bilder kan jeg fange øyeblikk som det er vanskelig å beskrive og det gjør det letter å gå tilbake i tid senere og se alle stedene jeg har vært i byen. Over tid lærer jeg også mer om sosiale strukturer, arkitektur og politikk. Ny kunnskap kan gjøre at jeg ser bilder og opptak med nye øyne på et senere tidspunkt i feltarbeidet.

Jeg har allerede hatt en slik opplevelse. I løpet av den første uken i Johannesburg tok jeg bilder av bygg og tenkte bare på byggene som steder folk bor. Men så ble jeg fortalt at de små vinduene i øverste etasje er rom der hushjelpene bor. Da jeg gikk tilbake på bildene jeg hadde tatt første uken så jeg da med en gang forskjellen på vinduene og visste nå hva det faktisk betydde.

Når jeg vet hva jeg skal se etter så ser jeg at de øverste vinduene på bygget er mye mindre enn vinduene på leilighetene i etasjene under. I øverste etasje bor hushjelpene som jobber for de som bor i leilighetene under. Dette leilighetskomplekset ble mest sannsynlig bygget under apartheid. De sosiale og politiske strukturene på den tiden kommer til uttrykk i arkitekturen selv i dag.

Gjennom samtaler og observasjoner får jeg mer kunnskap om det materiale jeg allerede har samlet inn. Det er også derfor antropologer har lange feltarbeid fordi man blir bedre kjent med både menneskene, tingene og stedene når man er et sted over tid.

Tre tips for alle som skal skal utføre små eller store forskningsprosjekt:

  1. Ha alltid med notatbok, pen og mobil. Med mobilen kan man enkelt ta bilder og video. Man kan også ta opp intervju eller ta opp egne refleksjoner/tanker man gjør seg i felt særlig hvis man ikke har mulighet til å skrive det ned på papir. På den annen siden er det ikke alltid mulig å bruke mobilen (f.eks. hvis man er i et område som ikke er trygt), og da er det greit med en notatbok.
  2. Ta i bruk eget nettverk når du prøver å få tilgang. Kanskje kjenner du noen som kan hjelpe deg å få tilgang eller noen som kjenner noen som kjenner noen.
  3. Bruk deg selv som informant. Gjennom deltakende observasjon så er vi jo med på aktiviteter og da handler det ikke bare om hvordan andre oppfører seg. Tenk over hvordan du selv oppfører deg; hva føler du, hva er rart, hva gjør du for å «passe inn»? Tenk over hvem du er i relasjoner til de andre, har alder, kjønn, klær, språk, nasjonalitet noen å si for hvilken informasjon du får tilgang til?  Skriv det ned!