Sør-Afrika (og verden) snudd på hodet

Plasthansker, munnbind, antibac. Plutselig har nye ord kommet inn i hverdagsvokabularet og hverdagens forventningene. Plutselig tar vi en god omvei rundt mennesker vi går forbi på gaten, vi hilser kun på avstand og hver gang noen hoster skvetter vi litt og ser rundt oss etter den skyldige. Vi legger merke til hver gang vi tar oss i fjeset og håndsåpen blir tom raskere enn normalt. På kort tid ble 2020 til et litt annerledes år.

Som antropologistudent fikk jeg tidlig og ofte høre at feltarbeid blir aldri som du tror og at du konstant må tilpasse deg nye tilstander og situasjoner. Men at et virus skulle ramme og lamme hele verden, det er det ingen som kunne forutse eller forberede meg på.

Etter en del frem og tilbake valgte jeg å bli i Johannesburg. Feltarbeidet er definitivt snudd på hodet og satt på vent. Med tre ukers portforbud er hjemmekontor den nye normalen. I forrige uke var jeg i stor grad lammet av hele situasjonen. Jeg gravde meg ned i nyheter og twitter-oppdateringer og klarte ikke gjøre noe fornuftig. Men en ny rytme og ro er på vei, og jeg har smått begynt å sortere datamaterialet jeg har samlet gjennom de siste sju månedene.

Natt til fredag 26. mars startet nasjonalt portforbud i Sør-Afrika. Vi har lov til å gå på butikken og apoteket, ellers må vi holde oss hjemme. Kun de som har kritiske samfunnsfunksjoner, som helsepersonell, vedlikeholdsarbeidere, sjåfører, bank- og butikkansatte, får gå på jobb. I tillegg er det er ulovlig å selge/kjøpe alkohol i denne perioden. Turer i nabolaget og i parker er forbudt.

President Cyril Ramaphosa har fått mye ros fra sør-afrikanere for å sette inn harde tiltak og ta pandemien på alvor. Tidlig viste politiske og religiøse ledere i Sør-Afrika at de støtter President Ramaphosa og regjeringens tiltak mot spredning av COVID-19. I et ellers splittet land er det viktig at alle står samlet bak et budskap, både for å unngå lokale tolkninger og for å skape tillit.

Foreløpig er 1380 smittet og fem har dødd. De første tilfellene var sør-afrikanere som kom hjem etter skiferie i Italia. Tidlig denne uken ble de første tilfellene med COVID-19 bekreftet i flere townshiper i Cape Town og Johannesburg, så de neste ukene er svært kritiske for Sør-Afrika. En av de største bekymringene med spredning er landets høye forekomst av HIV/AIDS og tuberkulose. Cirka 7,7 millioner lever med HIV/AIDS og WHO indikerer at over 63 000 mennesker døde av tuberkulose i 2018. Det vil si at et stor del av befolkningen er særlig sårbar for COVID-19 i et land med et skjørt helsevesen.

Et portforbud er viktig for å kunne begrense smitte og lettere sette inn ressurser der det trengs, men samtidig er det viktig å belyse konsekvensene portforbudet medfører. Den siste uken har misbruk av makt fra politi og militære styrker, diskriminering mot de fattige og afrikanske immigranter blusset opp igjen.

Tidlig i mars begynte jeg å merke endringer. Dørene inn til kontorbygg sto åpne. Det var ikke lenger krav til å bruke fingeravtrykk for å komme seg inn. Med klar advarsel måtte jeg desinfisere hendene. Etterhvert som flere og flere tok COVID-19 på alvor og myndighetene kom med sin første tiltakspakke søndag 15. mars begynte folk rundt meg å gå med munnbind og hansker. Da informanten min sa at jeg måtte gå med munnbind og hansker på boligfotograferinger fulgte jeg lydig beskjeden. Så kom innføring av tre ukers portforbud. Siden det har jeg holdt meg hjemme. Heldig er jeg som har hage (og rent vann, strøm og råd til å kjøpe såpe…). Foto: OEM
Hamstring har vært like gjeldende her som hjemme i Norge, og køene i matbutikkene har snirklet seg i lange baner opp og ned reolene.  Toalettpapair, såpe og antibac gikk fort ut av hyllene og flere apotek kjørte rasjoneringer på antibac. Foto: OEM
Alle må respektere portforbudet – både to- og firbeinte. I middelklassestrøk, som der jeg bor, er det forholdsvis greit å følge portforbud. Her er det god plass og mange har en reell mulighet til å ha hjemmekontor uten å bli permittert eller arbeidsledig. Områder der portforbud er vanskeligere å innføre er i townshiper og uformelle bosettinger. Her bor folk tett i tett, mange uten tilgang på rent vann og elektrisitet. Fellestoalett er normalen og innbyggere henter vann i nabolagets felles vannpumpe. I tillegg jobber majoriteten i den uformelle sektoren og er derfor avhengig av inntekt på daglig basis. Et portforbud er derfor umulig for mange. Bilde: OEM
Hva skjer med byens sårbare grupper når landet er i lockdown? Hva skjer med de som er avhengige av daglige donasjoner ved byens lyskryss for å komme gjennom dagen og natten? Under denne pandemien kommer ulikhet til syne i på mange måter, og det er de mest sårbare som kraftigst kjenner på ulikhet og diskriminering. Foto: OEM.

Sammenliknet med Norge er det mer utfordrende å innføre nasjonale tiltak i Sør-Afrika. Norge er et nokså homogent samfunn der alle i stor grad har tilgang på de samme ressursene. I Norge trenger vi ikke bekymret oss for tilgang på rent vann og elektrisitet. De fleste kan holde seg hjemme, det er enkelt å holde avstand fra folk på gaten og majoriteten har nok penger til å handle for en uke av gangen.

Det er store økonomiske forskjeller i Sør-Afrika (se innlegg om ulikhet i SA). Her lever mange fra dag til dag, fra hånd til munn. Gateselgere og tiggere er avhengig av at folk beveger seg i offentlige rom slik at de kan selge sine varer og motta donasjoner. Mangel på informasjon om COVID-19 er et problem, men for mange som ikke følger myndighetenes råd så handler det ikke om at de ikke er klar over risikoen, det handler om hvilke reelle alternativer man har. Mange bor tett både i townshipene og i overbefolkende bydeler, med flere familier og generasjoner i samme bolig. Det å komme seg ut fra en overfylt leilighet er eneste mulighet til å få frisk luft og litt avstand fra andre.

Hjemløse opplever at de har blitt glemt av myndighetene. De melder om å bli sendt vekk fra bygg de i utgangspunktet hadde fått beskjed om å oppsøke som skulle gi kost og losji under portforbudet. Hostel og organisasjoner som til vanlig tar i mot hjemløse har fremdeles lite ressurser. Det er trangt om plassen og dårlige sanitære forhold gjør at mange foretrekker å bo ute, men på gaten er det heller ikke trygt. På gaten opplever hjemløse å bli jaget vekk av politiet og politi truer med å brenne alle eiendelene deres.

Politiets og militærets rolle er å holde orden og påse at alle følger myndighetenes tiltak. Allerede fredag morgen ble folk arrestert for å bevege seg ute uten gyldig grunn – en sykkeltur på motorveien og surfing på stengte strender – og alkohol ble konfiskert på ulovlig åpne barer og fra enkeltpersoner. Selv om President Cyril Ramaphosa tydelig beskrev deres rolle som en «godhetens kraft» gjennom de neste tre ukene har militær- og politibrutalitet preget nyhetsbildet, og twitter koker over av videoklipp som dokumenterer maktmisbruket. Innbyggere melder om piskeslag fra polititet, skudd med gummikuler og stenging av kiosker (spazashops) i townshipene som eies av utlendinger. Som følge av denne brutaliteten har to innbyggere angivelig blitt drept.

Sør-Afrika (og verden) går noen usikre uker i møte, og mange er bekymret og til og med redde, for vi vet ikke hvor lenge dette varer og hvor store konsekvensene faktisk blir til slutt, både lokalt og globalt.  Folk opplever en uro, panikk og irritasjon, og noen kjenner endelig på en ro fra en hverdag som generelt er preget av stress. Uten tvil er hele følelsesregisteret i spill hos meg i denne tiden. På et eller annet tidspunkt kommer vi oss tilbake til en normal, men om verden vil være den samme som før det vet vi ikke. Kanskje har vi mulighet til å skape en bedre verden, en mer rettferdig og bærekraftig verden?

Cape Town – et tilbakeblikk

Ikoniske Table Mountain nærmer seg. Straks lander flyet i Cape Town. Det kribler i magen. Det er fem år siden sist jeg var her og minnene strømmer på. Cape Town var mitt første møte med Sør-Afrika i 2012. Jeg var student ved University of Cape Town (UCT) i et år, og alle erfaringene og alt jeg lærte gjorde at jeg reiste tilbake for å gjøre feltarbeid blant gateselgere som del av mastergraden i 2014.

I seks måneder jobbet jeg med gateselgere i Cape Town som solgte gatemagasinet The Big Issue. Majoriteten av de jeg ble kjent med var kvinnelige Xhosa-migranter. Xhosa er en av mange etniske grupper i Sør-Afrika. Kvinnene migrerte fra landsbygda i håp om bedre inntekt og livsvilkår i byen. De fleste hadde ikke fullført videregående. Tidlig ekteskap, dårlig økonomi og graviditeter var vanlige grunner for hvorfor kvinnene ikke fullførte videregående.

I lys av Sør-Afrikas høye tall på vold mot kvinner og seksuell trakassering, generell sterk mannsdominans i samfunnet og frykt for kriminalitet, ville jeg utforske hvordan kvinner fant sin plass i byen. Jeg ville vite hvordan overlappende kategorier som kjønn, rase, etnisitet og klasse påvirket kvinnenes opplevelser og hvordan de navigerte seg gjennom byens sosiale og fysiske strukturer.

The Big Issue Vendor
Alle selgerne hadde bestemte steder i byen hvor de jobbet. De fleste jobbet ved lyskryss og prøvde å selge magasiner til bilene som kjørte forbi. I seks måneder var jeg med selgerne på jobb.

De fleste selgerne bodde i Khayelitsha, en av Cape Town’s største townshiper med nesten en halv million innbyggere. Noen bodde i hus, med både strøm og innlagt vann, mens andre bodde i skur i uformelle bosettinger. Selv om selgerne ikke tjente godt på å selge magasiner sendte nesten alle penger hjem til familien som fremdeles bodde på bygda. De så på livet i Cape Town som midlertidig for de skulle flytte tilbake landsbyen og investerte mye i eiendommene på bygda.

… Det er her vi bor, vi bor i fattigdom, men vi jobber så hardt vi kan. Vi sitter ikke bare og venter [på at det skal bli bedre].

Livet i townshipen er hardt. Selgerne viste meg arr de hadde fått etter overfall, delte historier om slåsskamper, innbrudd, knivstikking, skuddskader og overgrep. De viste meg også triks til hvordan man gjemmer unna penger så tyver ikke stikker av med alt du har. Med høy arbeidsledighet og høy befolkningstetthet i usikre bygg uten gode sanitære forhold så følger lett desperasjon, vold, rusmisbruk og kriminalitet. Under feltarbeidet brant også skuret til en selger ned og hun ble husløs. I townshipene er man mer sårbar for både menneskelige og naturens krefter.

Samtidig var det mer åpenhet i Khayelitsha enn jeg har sett i noen av de velstående forstedene og i by-kjernen. I Khayelitsha låste de ikke døren, naboer kom og gikk som de ville.

Du trenger ikke låse porten, vi er ikke i de fornemme forstedene nå!

Informanten min forklarte at det ikke var slik overalt i Khayelitsha. Hun sa at de som bor i skur må låse døren for i de områdene bor folk tettere og det er mange kjeltringer der. Her hvor hun bor, et område med offentlige boliger (såkalte RDP-hus) med innlagt vann og strøm, låses det aldri.

RDP-hus er hus bygget for lavinntektsfamilier betalt av sørafrikanske myndigheter. Husholdningen må ha en samlet månedsinntekt på under R3500, som er cirka 2200 norske kroner, for å kvalifisere til dette bolig-programmet. Det er fremdeles mange som står på venteliste for et RDP-hus.
Skurene og boligene i de uformelle bosettingene er som regel satt sammen av de billigste materialene folk får ta i. Bygget rett på sandgrunnen er folk også særlig utsatt for oversvømmelse i regnsesongen. Fra stolpen til høyre i bildet ser man tydelig at folk har koblet seg ulovlig til strømnettet. Til venstre i bildet bak klærne som henger til tørk er også innbyggernes fellestoaletter. Disse er ofte stengt fordi vedlikeholdet er ikke-eksisterende. På natten bruker innbyggerne en bøtte som de har innendørs fordi det er for risikabelt og gå ut på natten. Overgrep og kidnapping av barn er en reell frykt.
Ved salg av et magasin tjente selgeren 10 rand (i dag tjener de R12,50). På gode dager kunne en selge 30 magasin, mens på dårlige dager hadde de ingen salg.

På jobb var selgerne veldig opptatt av å differensiere seg fra tiggere. De understrek ofte at de er arbeidere som selger en vare. De er ikke tiggere og ikke sexarbeidere. Men selv om de anså arbeidet på denne måten var det ikke nødvendigvis slik andre så dem.

Zintle, en av de unge selgerne, fortalte meg hvordan mannlige sjåfører som ikke ville kjøpe magasinet i stedet tilbød henne gaver hvis hun ble med inn i bilen deres. Hun nølte når hun fortalte meg dette og hva mennene var ute etter, men til slutt hvisket hun til meg «prostituert». Å selge magasiner langs veien signaliserte til noen at hun kanskje var interessert i å tjene penger på andre måter. Hun likte dårlig at folk trodde hun solgte sex, men sa at hun bare måtte vende seg til det.

Seksuell trakassering og diskriminering var en del av hverdagen. Jeg hørte mannlige selgere bli kalt kakerlakker av forbipasserende, og menn ropte daglig seksuelle tilrop til kvinnelige selgere og til meg.

Vi deler en flaske cola til lunsj sånn at alle kan føle seg mette.

Ofte, når måneden nærmest seg slutten, ble det vanskeligere å selge blader siden «alle» allerede hadde kjøpt, og inntekten ble knapp. Da delte ofte tre/fire selgere og jeg to liter cola til lunsj. Colaen fikk oss til å glemme sulten.

Selv om hverdagen var preget av diskriminering og trakassering på bakgrunn av klasse, rase og kjønn så var det også mye glede, humor og samhold. Når det var gode tider var det kylling og pomme frites til lunsj, og fester og grilling i Khayelitsha.

På samme måte som Johannesburg, er Cape Town en by av kontraster og ulikhet der ekstrem velstand og ekstrem fattigdom lever side om side.

Bildet under gir et overblikk over hvor segregert Cape Town faktisk er. Selv om statistikken er fra 2011 så gir speiler kartet til høyre hvordan apartheids-regimets segregeringspolitikk fremdeles er synlig i det urbane landskapet. De lilla områdene langs kysten og fjellene har den mest fruktbare jorda og det var her de hvite bosatte seg. De gule og grønne områdene definerer The Cape Flats. Med sandgrunn er det vanskelig å dyrke noe som helst her. Det var her svarte, fargede og indere ble plassert under apartheid. Helt bevisst ble de fargede (de gule områdene) plassert i midten, og fungerte på den måten som en buffer mellom svarte og hvite. Det var kun de hvite som var regnet som fullverdige borgere. De svarte hadde færrest rettigheter.

Til venstre: Skjermdump fra google maps.  Til høyre: Skjermdump fra kart konstruert av Adrian Frith. Basert på statistikk fra Statistics South Africa Census 2011 viser kartet befolkningens bosettingsmønstre utifra et rase-perspektiv. I nasjonale statistikker deles befolkning fremdeles inn i fire rasekategorier (hvit, farget, svart og asiat/indisk).

Å forstå en by er vanskelig og komplekst, fordi det er så mange mennesker som lever så ulike liv med forskjellige bakgrunner og bagasje. Selv om mye har skjedd siden apartheidregimets fall, for eksempel at Sør-Afrika har en av verdens mest liberale og progressive grunnlover, er arven etter apartheid er alltid tilstede slik som kartet tydelig eksemplifiserer. Ulikhetene gjør det også utfordrende å utvikle byen videre slik at alle har mulighet til å ta del i den på like premisser. Samtidig er Sør-Afrika et land med mange muligheter og potensiale for endring, endringer som er i bevegelse.

Turist i egen by

I desember fikk jeg endelig besøkt noen av stedene i byen jeg har hatt lyst til å besøke siden jeg flyttet hit for fire måneder siden. I hverdagens kaos og mylder har jeg ikke klart å komme meg ut, men med besøk av mor og far ble jeg turist i egen by. Johannesburg er full av historie, kultur og spennende steder å utforske, her er noen av dem.

Apartheid Museum

Apartheid Museum

Apartheidmuseet er en reise gjennom deler av Sør-Afrika sin sterke historie. Gjennom bilder, nyhetsartikler, videoopptak, personlige fortellinger og kunst lærer man om apartheid-regimets brutale politikk og ideologi, bakgrunnen for segregeringen og hvordan regimet påvirket enkeltmennesker i Sør-Afrika på tvers av rase.

Med befolkningsregistreringsloven fra 1950 måtte alle i Sør-Afrika registreres etter rase. Denne kategorisering avgjorde også hvilke rettigheter du hadde (eller ikke hadde). Rasekategoriseringen i Sør-Afrika var en blanding av biologi, kultur og klasse. Selv om rasesegregeringen hadde som mål og klart definere hvor folk «hørte til» (hvit, farget, asiat, svart) så viste det seg at det ikke var så lett i praksis. I 1985 ble over 1000 mennesker reklassifisert, i det som blir kalt for «kamelon-dansen». Blant annet ble 702 fargede reklassifisert som hvite, 19 hvite ble fargede, tre kinesere ble hvite, 249 svarte ble fargede, to svarte ble «annen asiat», men ingen svarte ble hvite og ingen hvite ble svarte. Dette viser tydelig hvordan rase er sosialt konstruert av mennesker og ikke naturlig. For oss i dag høres dette kanskje helt absurd ut, eller?

Under Apartheid ble segregeringen blant annet materialisert gjennom innganger, benker, skoler, sykehus, butikker og gater. Denne systematiseringen skapte klare regler for hvem som kunne bevege seg hvor, og skilte «oss» fra «dem». Foto: OEM

Soweto

Soweto (South Western Townships) er den mest kjente townshipen i Sør-Afrika. Her bor det rundt to millioner mennesker (tallet avhenger av hvem du spør, noen sier det bor over fire millioner her). Det var her majoriteten av svarte innbyggere bodde og ble tvangsflyttet til under Apartheid. Soweto vokser stadig med innflyttere fra rurale Sør-Afrika og migranter fra andre afrikanske land. Soweto har vært hjemmet til to fredsprisvinnere – Nelson Mandela og Desmund Tutu. Komikeren Trevor Noah er også herfra.

Soweto Towers har blitt et landemerke i Soweto, og en populær destinasjon for turister. Her kan du hoppe i strikk, i fritt fall, ta zipline eller klatre opp på utsiden. Foto: B.Eiken.
Soweto er full av kontraster. Noen områder er uformelle bosettinger snekret sammen av metallplater og treverk uten vann og strøm (slik som på bildet), mens andre deler av Soweto omtales som «Beverly Hills of Soweto». En av de dyreste eiendommene i Soweto er en villa til over 6millioner kroner. Foto: B.Eiken
Urbane bygeiter er det lite av i de forstedene jeg gjør feltarbeid. Her i Soweto er det et vanlig syn. Foto: B.Eiken
Mandela House – Vi var også innom Winnie og Nelson Mandela sitt hus i Soweto, Vilakazi Street 8115.

I Soweto besøkte vi minnestedet for Soweto-opprøret i 1976. I juni 1976 tok skoleungdom til gatene i protest mot regimets innføring av Afrikaans som obligatorisk undervisningsspråk. Den fredlige demonstrasjon der flere tusen deltok (noen sier opp mot 10/20 000) ble møtt med brutal vold fra polititet. Opprøret skapte internasjonalt engasjement og bevissthet rundt regimets brutalitet og ble et vendepunkt i kampen for regimets fall.

Hector Pieterson var 12 år gammel da han ble skutt og drept av polititet under Soweto-opprøret. Bildet av at han blir båret gjennom Soweto sine gater gikk verden rundt og har blitt selve symbolet på opprøret. Mellom 150 og 700 ble drept i opprøret. På grunn av politiets forsøk på å dekke over hendelsen er det uklart hvor mange som faktisk døde. Foto: OEM

Byens beste utsikt

Fra toppen av Carton Centre får man en 360 graders utsikt til Johannesburg sentrum. Carton Centre ble ferdigstilt i 1973, er 223 meter høyt og var Afrikas høyeste bygg frem til i fjor da The Leonardo i Sandton tok over med sine 234 meter.

Midt i bildet står Ponte City, et av Johannesburgs mest ikoniske bygg. Ponte City ble bygget på 1970-tallet som luksusleiligheter for hvite innbyggere, men etterhvert som de hvite flyttet ut av byen på 80- og 90-tallet strømmet de svarte til byen – til byen de tidligere ikke hadde lov å bosette seg i. Ponte City ble etterhvert omtalt som en vertikal slum, men de siste årene har bygget vært gjennom en ny endring og nå bor det folk fra alle samfunnslag her.

«We are the same as those who came before. We are afraid, but we will stay. We are bound by the potential for change, the possibility for greatness, the certainty of streets washed clean by the same thunderstorms and illuminated by lightening. Johannesburg will make its own history.» – sitat fra The Joburg Book 2014.

Hva kan vil lære av et av verdens mest ulike land?

Ifølge en ny rapport er Sør-Afrika fremdeles et av verdens mest ulike land. I det urbane landskapet, er den fysiske avstanden mellom fattige og rike kort, mens barrierene for å oppnå sosial mobilitet mange.

 

Jeg står på toppen av et nytt leilighetskompleks i Sandton, Johannesburg. Med sine 12 etasjer tilbys eksklusive luksusleiligheter i et bygg dekket av marmor importert fra Hellas. Fra penthouse-leiligheten har jeg utsikt til Sør-Afrikas nyeste symbol på vekst og fremgang, The Leonardo. Med sine 234 meter er bygget Afrikas høyeste. Sandton er kjernen for næringsliv i Sør-Afrika og omtales ofte som Afrikas rikeste kvadratkilometer.

I horisonten, noen kilometer bakenfor de ruvende byggene i Sandton ligger townshipen Alexandra, en av Gauteng-provinsens eldste townshiper. Alexandra er en enklave på under 7 km2 hvor hus og blikkskur står tett i tett. Rundt 180 000 mennesker bor her, som vil si en befolkningstetthet på nesten 26 000 personer (i Norge er den på 15). Jeg retter blikket ned. Ved lyskryss står gateselgere og selger hatter, frukt, og andre varer, mens andre står med skilt og spør om penger eller arbeid.

Nærheten mellom de som «har» og de som «ikke har» er slående. Det er bare en murvegg og 12 etasjer som skiller meg fra gateselgerne, og det er kun en motorvei som skiller Sandton fra Alexandra. Den økonomiske avstanden, på den annen side, er flere mil lang.

Ifølge en ny ulikhetsrapport kategoriseres Sør-Afrika blant topp fem land i verden med størst ulikhet. Det vil si at forskjellene mellom de rikeste og fattigste innad i landet er blant de høyeste i verden. Statistikk fra 2017 viser at topp 1% av befolkningen i Sør-Afrika står for 20% av landets nasjonale rikdom, og topp 10% står for cirka 65%, som betyr at 90% av landets arbeidere tilsammen kun står for 35% av landets rikdom.

Ved veikanten i en av Johannesburgs velstående forsteder sitter to menn. De samler inn resirkulerbart avfall fra søppelkasser og selger det til formelle resirkuleringsstasjoner. Med høy arbeidsledighet finner mange muligheter i den uformelle sektoren. Foto: OEM

Johannesburgs urbane landskap materialiserer dette store gapet mellom rik og fattig på flere måter. Da raseskillepolitikken var gjeldende (før 1994) ble byens ikke-hvite innbyggere plassert i bestemte områder vekk fra den hvite eliten, slik som Alexandra. Samtidig ønsket eliten enkel tilgang på arbeidskraft. Det førte til at leilighetskomplekser ble bygget med rom til hushjelpene på toppen av byggene. Hver leilighet inkluderte et lite rom på toppen av bygget der hushjelpen måtte dele bad og kjøkken med de andre som bodde der.

De fleste nye boligprosjekt bygger ikke lenger egne rom for hushjelp. Øverste etasje blir nå luksuriøse penthouse-leiligheter. I de gamle byggene er noen rom gjort om til boder og mange er i bruk som først tiltenkt. Disse rommene er også svært ønskelige for hushjelpene selv da de har kort vei til arbeid og barna deres kan gå på bedre skoler og leke trygt. Med mangel på kommunale boliger er dette alternativet attraktivt.

Hushjelpene har i utgangspunktet den beste utsikten, men i mange bygg ser man at vinduene er små og plassert opp mot taket. Mest sannsynlig et bevisst grep og viser hvor omfattende diskrimineringen og rasepolitikken var. Foto: OEM

I tillegg til de symbolske grensene en etasje, eller en motorvei, kan skape, er det mange fysiske grenser i Johannesburg. Høye murvegger, elektriske gjerder, bommer, porter og sikkerhetsvakter, er alle tiltak for å skape trygge enklaver og holde kriminelle og uønskede vekk – skille «oss» fra «dem».

Foto: OEM
I nabolagene nord for Johannesburg er båser til sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer et vanlig syn. Foto: OEM

Byens fysiske strukturer påvirker relasjonene mellom folk og innbyggeres tilhørighet til byen. Hvordan vi velger å bygge boliger for fremtiden og for hvem påvirker oss kanskje i større grad enn vi er klar over.

Sør-Afrika har fremdeles stempel som et rasedelt samfunn, selv tjuefem år etter apartheidregimets fall, men nå viser ulikhetsrapporten at ulikhetene avtar (litt) mellom rasekategoriene (hvit, svart, farget, asiat/indisk). Gapet er allikevel stort. Den hvite minoriteten i landet tjener i gjennomsnitt mer enn tre ganger så mye som svarte. Dette gapet indikerer at hvite blant annet har tilgang til bedre utdanning og dermed også bedre tilgang til godt betalte jobber. Med en nasjonal arbeidsledighet på 29% er det også svarte afrikanere som i størst grad sliter med å finne arbeid, og når de finner arbeid tjener de mindre enn sine hvite kollegaer.

Med en voksende svart middelklasse har økonomisk ulikhet innad i den svarte befolkningen, som utgjør nesten 80% av befolkningen nasjonalt, økt litt. I tillegg er det vanskeligere for kvinner å finne arbeid, og de som er i arbeid tjener mindre enn menn. Rapporten viser at vi må inkludere klasse og kjønn i tillegg til rase for å forstå ulikhet i Sør-Afrika.

En faktor rapporten ikke tar for seg, er nasjonalitet. Afrikanske migranter blir ved jevne mellomrom utsatt for diskriminering og angrep av sørafrikanere, særlig i de store byene. I september kom nye angrep. Butikker og hjem ble brent og mennesker drept. Dette på grunnlag av et narrativ om at afrikanske immigranter er skyld i høy arbeidsledighet, overfylte sykehus og landets høye kriminalitet. Disse hendelsene viser hvor komplekst ulikhetsbildet er i Sør-Afrika.

Ulikhet er, dessverre, et globalt fenomen. Ifølge Credit Suisses rapport for 2019 eier topp 1% av verdens befolkning 44% av hele verdens rikdom. Også i Norge preges samfunnet av økende ulikheter. Jo høyere ulikhet i et land, jo vanskeligere er også sosial mobilitet.

Strengere immigrasjonspolitikk over hele Europa, Storbritannias Brexit og President Trump ‘s mur mot Mexico, er alle handlinger for å beskytte seg selv mot «de andre» ved bruk av fysisk infrastruktur og nye lover. Fremmedfrykt er heller ikke særegent for Sør-Afrika, i Norge og resten av Europa vokser den ekstreme høyresiden med krav om stengte grenser.

Kanskje er det nettopp til Sør-Afrika, et mikrokosmos av verdens ulikhet, vi må rette blikket for å ta inn over oss hvor vi er på vei. Som et eksempel på klodens utfordringer, kan Sør-Afrika hjelpe oss å innse hvilke endringer som må skje globalt for å oppnå et rettferdig samfunn med lik tilgang på utdanning, arbeid og helsetilbud, samt vann, elektrisitet og infrastruktur, og ikke minst retten til å være den man er.

 

Innlegget er også publisert på bloggen til Attac Norge.

Johannesburg – En by bygget på gull

En uke har gått. Å komme fra lille Bergen til gigantiske Johannesburg er et lite sjokk i seg selv. En afrikansk metropol bygget på gull og full av kontraster. Hva slags by er dette egentlig?

 

Jeg ankom Johannesburg en søndag morgen. Ut av flyplassen kom vi rett på en åttefelts-motorvei med store reklameplakater langs veien. Vi kjørte gjennom industriområder og åpne landskap før bykjernen nærmet seg. Etterhvert så jeg Johannesburg sentrum i horisonten, og bygningene kom tettere og tettere på.

Johannesburg er Sør-Afrikas økonomiske sentrum, en afrikansk metropol, en internasjonal smeltedigel og en by av kontraster.

Da gull ble oppdaget i 1886 strømmet folk til området fra hele verden i håp om økonomisk fremgang og en bedre fremtid. Hadde det ikke vært for gullet hadde nok ikke denne millionbyen blitt til.

Tall fra 2011 viser at over 4,4 millioner mennesker bor i byen, så nå i 2019 bor det nok enda flere her. Johannesburg er den største byen i Sør-Afrika og ligger i Gauteng som er den mest befolkede provinsen i landet (13.6 millioner i 2016).

Jo’burg, Jozi, Egoli – kjært barn har mange navn

Egoli betyr «sted for gull» på språket isiZulu. Byen startet som en gullgruve, bokstavelig talt. Da jeg fløy inn over Johannesburg så jeg tydelig spor av fortiden. De brune, grå og gule områdene ga meg glimt av gruvedriften og fortiden.

Gullgruvene styrket den sørafrikanske økonomien i mange år.

De store brune og grå områdene er spor etter gruvedrift rundt Johannesburg. Foto: OEM

I dag drives byen i stor grad av en sterk finanssektor. Gruvene som fremdeles er i drift finnes kun utenfor byen.

Når jeg kjører på veiene så ser gruvene ut som langstrakte åskammer. Om jeg ikke visste at det var gamle gruver hadde jeg bare trodd det var sånn landskapet var naturlig. Disse menneskelagde åskammene former landskapet (de har også ført til sterk forurensing av luft, vann og bakken).

Velstand og fattigdom

Johannesburg er et knutepunkt for kapitalisme og globaliseringsprosesser. Internasjonale investorer og selskaper er sterkt tilstede i byen. Disse aktørene er kanskje også med på å legge føringer for byens utvikling og fremtidsvisjoner?

Den økonomiske veksten i byen har skapt en ekstrem velstand i Johannesburg. Men denne velstanden går hånd i hånd med ekstrem fattigdom.

Byen har, som de fleste byer i globale sør, blitt formet av kolonialisme, ideer om rase og målrettet segregering. Denne fortiden preger fremdeles den ulike fordelingen av ressurser for befolkningen.

Sjekk ut bilde-serien unequal scenes for å se hvordan ulikheter kommer til syne i landskapet i dag. Slike ulikheter er ikke særegne for Sør-Afrika. Dette er realiteten mange steder i verden.

Et segregert samfunn

Sør-Afrika har en lang og brutal historie. Frem til 1994 styrte den hvite minoriteten over alle «ikke-hvite» (svarte, fargede, indere/asiat). Ut ifra en persons rasekategori (som er sosialt konstruerte og ikke biologiske raser) fantes det egne skoler, nabolag, sykehus og arbeidsplasser.

Benker var også segregerte. Om det sto kun for hvite, måtte en svart innbygger enten stå ved siden av eller sette seg på bakken.

Sør-Afrikas segregeringspraksiser under Apartheid-regimet bestemte hvor folk kunne bevege seg, hvor de kunne sitte, spise, jobbe og bo.

Selv om Sør-Afrika nå er et demokrati der alle har like rettigheter og følger de samme lovene uavhengig av rase, så har segregeringspraksiser som ble innført under apartheidregimet fremdeles påvirkning på dagens Sør-Afrika. Dette kommer jeg til å skrive om senere. Fortiden er viktig fordi den forteller oss noe om hvorfor byen ser ut som den gjør og hvordan innbyggerne relaterer seg til hverandre.

Mine første inntrykk

Fokuset på sikkerhet og trygghet møtte jeg på med en gang jeg kom. Men nå er jeg kanskje allerede innstilt på å legge merke til sikkerhet og overvåkning…

Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.

Men med høye tall for innbrudd og ran, og folks faktiske opplevelse av innbrudd så er det kanskje ikke så rart at man setter inn ekstra sikkerhetstiltak for å føle seg trygg?

Spor av sikkerhetsmekanismer og overvåking er overalt. Foto: OEM

Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.

Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?

Ulikhet

Da jeg kjørte gjennom sentrum på vei til townshipen Soweto så jeg et stort forlatt industribygg som var okkupert av folk. Folk har bosatt seg der. De har satt sammen små boliger av metallplater, plastikk og treplanker både i og rundt det forlatte bygget. Til og med små butikker dukker opp her. Forholdene her er noen helt andre enn de jeg bor i bare noen kilometer lenger nord i Johannesburg.

I dette bygget bor folk, mest sannsynlig ulovlig. De har etablert seg både i og utenfor bygningen. Foto: OEM
Der det er folk finnes det økonomiske muligheter. Her har en liten hårsalong kommet i stand rett ved siden av det okkuperte bygget. Foto: OEM

I en by preget av ulikhet og forskjeller og en fortid preget av segregering og diskriminering kan man kanskje forstå hvordan byen har utviklet seg som den har. I en by der noen tjener et par tusen rand i måneden og andre tjener flere hundretusen i måneden forsvinner ikke ulikhetene. Men hvordan blir byen fremover? Blir ulikhetene større? Eller blir de mindre? og hva skal til for å bygge en bedre by for alle?