Category: Sør-Afrika

Plasthansker, munnbind, antibac. Plutselig har nye ord kommet inn i hverdagsvokabularet og hverdagens forventningene. Plutselig tar vi en god omvei rundt mennesker vi går forbi på gaten, vi hilser kun på avstand og hver gang noen hoster skvetter vi litt og ser rundt oss etter den skyldige. Vi legger merke til hver gang vi tar oss i fjeset og håndsåpen blir tom raskere enn normalt. På kort tid ble 2020 til et litt annerledes år.

Som antropologistudent fikk jeg tidlig og ofte høre at feltarbeid blir aldri som du tror og at du konstant må tilpasse deg nye tilstander og situasjoner. Men at et virus skulle ramme og lamme hele verden, det er det ingen som kunne forutse eller forberede meg på.

Etter en del frem og tilbake valgte jeg å bli i Johannesburg. Feltarbeidet er definitivt snudd på hodet og satt på vent. Med tre ukers portforbud er hjemmekontor den nye normalen. I forrige uke var jeg i stor grad lammet av hele situasjonen. Jeg gravde meg ned i nyheter og twitter-oppdateringer og klarte ikke gjøre noe fornuftig. Men en ny rytme og ro er på vei, og jeg har smått begynt å sortere datamaterialet jeg har samlet gjennom de siste sju månedene.

Natt til fredag 26. mars startet nasjonalt portforbud i Sør-Afrika. Vi har lov til å gå på butikken og apoteket, ellers må vi holde oss hjemme. Kun de som har kritiske samfunnsfunksjoner, som helsepersonell, vedlikeholdsarbeidere, sjåfører, bank- og butikkansatte, får gå på jobb. I tillegg er det er ulovlig å selge/kjøpe alkohol i denne perioden. Turer i nabolaget og i parker er forbudt.

President Cyril Ramaphosa har fått mye ros fra sør-afrikanere for å sette inn harde tiltak og ta pandemien på alvor. Tidlig viste politiske og religiøse ledere i Sør-Afrika at de støtter President Ramaphosa og regjeringens tiltak mot spredning av COVID-19. I et ellers splittet land er det viktig at alle står samlet bak et budskap, både for å unngå lokale tolkninger og for å skape tillit.

Foreløpig er 1380 smittet og fem har dødd. De første tilfellene var sør-afrikanere som kom hjem etter skiferie i Italia. Tidlig denne uken ble de første tilfellene med COVID-19 bekreftet i flere townshiper i Cape Town og Johannesburg, så de neste ukene er svært kritiske for Sør-Afrika. En av de største bekymringene med spredning er landets høye forekomst av HIV/AIDS og tuberkulose. Cirka 7,7 millioner lever med HIV/AIDS og WHO indikerer at over 63 000 mennesker døde av tuberkulose i 2018. Det vil si at et stor del av befolkningen er særlig sårbar for COVID-19 i et land med et skjørt helsevesen.

Et portforbud er viktig for å kunne begrense smitte og lettere sette inn ressurser der det trengs, men samtidig er det viktig å belyse konsekvensene portforbudet medfører. Den siste uken har misbruk av makt fra politi og militære styrker, diskriminering mot de fattige og afrikanske immigranter blusset opp igjen.

Sammenliknet med Norge er det mer utfordrende å innføre nasjonale tiltak i Sør-Afrika. Norge er et nokså homogent samfunn der alle i stor grad har tilgang på de samme ressursene. I Norge trenger vi ikke bekymret oss for tilgang på rent vann og elektrisitet. De fleste kan holde seg hjemme, det er enkelt å holde avstand fra folk på gaten og majoriteten har nok penger til å handle for en uke av gangen.

Det er store økonomiske forskjeller i Sør-Afrika (se innlegg om ulikhet i SA). Her lever mange fra dag til dag, fra hånd til munn. Gateselgere og tiggere er avhengig av at folk beveger seg i offentlige rom slik at de kan selge sine varer og motta donasjoner. Mangel på informasjon om COVID-19 er et problem, men for mange som ikke følger myndighetenes råd så handler det ikke om at de ikke er klar over risikoen, det handler om hvilke reelle alternativer man har. Mange bor tett både i townshipene og i overbefolkende bydeler, med flere familier og generasjoner i samme bolig. Det å komme seg ut fra en overfylt leilighet er eneste mulighet til å få frisk luft og litt avstand fra andre.

Hjemløse opplever at de har blitt glemt av myndighetene. De melder om å bli sendt vekk fra bygg de i utgangspunktet hadde fått beskjed om å oppsøke som skulle gi kost og losji under portforbudet. Hostel og organisasjoner som til vanlig tar i mot hjemløse har fremdeles lite ressurser. Det er trangt om plassen og dårlige sanitære forhold gjør at mange foretrekker å bo ute, men på gaten er det heller ikke trygt. På gaten opplever hjemløse å bli jaget vekk av politiet og politi truer med å brenne alle eiendelene deres.

Politiets og militærets rolle er å holde orden og påse at alle følger myndighetenes tiltak. Allerede fredag morgen ble folk arrestert for å bevege seg ute uten gyldig grunn – en sykkeltur på motorveien og surfing på stengte strender – og alkohol ble konfiskert på ulovlig åpne barer og fra enkeltpersoner. Selv om President Cyril Ramaphosa tydelig beskrev deres rolle som en «godhetens kraft» gjennom de neste tre ukene har militær- og politibrutalitet preget nyhetsbildet, og twitter koker over av videoklipp som dokumenterer maktmisbruket. Innbyggere melder om piskeslag fra polititet, skudd med gummikuler og stenging av kiosker (spazashops) i townshipene som eies av utlendinger. Som følge av denne brutaliteten har to innbyggere angivelig blitt drept.

Sør-Afrika (og verden) går noen usikre uker i møte, og mange er bekymret og til og med redde, for vi vet ikke hvor lenge dette varer og hvor store konsekvensene faktisk blir til slutt, både lokalt og globalt.  Folk opplever en uro, panikk og irritasjon, og noen kjenner endelig på en ro fra en hverdag som generelt er preget av stress. Uten tvil er hele følelsesregisteret i spill hos meg i denne tiden. På et eller annet tidspunkt kommer vi oss tilbake til en normal, men om verden vil være den samme som før det vet vi ikke. Kanskje har vi mulighet til å skape en bedre verden, en mer rettferdig og bærekraftig verden?

Ikoniske Table Mountain nærmer seg. Straks lander flyet i Cape Town. Det kribler i magen. Det er fem år siden sist jeg var her og minnene strømmer på. Cape Town var mitt første møte med Sør-Afrika i 2012. Jeg var student ved University of Cape Town (UCT) i et år, og alle erfaringene og alt jeg lærte gjorde at jeg reiste tilbake for å gjøre feltarbeid blant gateselgere som del av mastergraden i 2014.

I seks måneder jobbet jeg med gateselgere i Cape Town som solgte gatemagasinet The Big Issue. Majoriteten av de jeg ble kjent med var kvinnelige Xhosa-migranter. Xhosa er en av mange etniske grupper i Sør-Afrika. Kvinnene migrerte fra landsbygda i håp om bedre inntekt og livsvilkår i byen. De fleste hadde ikke fullført videregående. Tidlig ekteskap, dårlig økonomi og graviditeter var vanlige grunner for hvorfor kvinnene ikke fullførte videregående.

I lys av Sør-Afrikas høye tall på vold mot kvinner og seksuell trakassering, generell sterk mannsdominans i samfunnet og frykt for kriminalitet, ville jeg utforske hvordan kvinner fant sin plass i byen. Jeg ville vite hvordan overlappende kategorier som kjønn, rase, etnisitet og klasse påvirket kvinnenes opplevelser og hvordan de navigerte seg gjennom byens sosiale og fysiske strukturer.

De fleste selgerne bodde i Khayelitsha, en av Cape Town’s største townshiper med nesten en halv million innbyggere. Noen bodde i hus, med både strøm og innlagt vann, mens andre bodde i skur i uformelle bosettinger. Selv om selgerne ikke tjente godt på å selge magasiner sendte nesten alle penger hjem til familien som fremdeles bodde på bygda. De så på livet i Cape Town som midlertidig for de skulle flytte tilbake landsbyen og investerte mye i eiendommene på bygda.

… Det er her vi bor, vi bor i fattigdom, men vi jobber så hardt vi kan. Vi sitter ikke bare og venter [på at det skal bli bedre].

Livet i townshipen er hardt. Selgerne viste meg arr de hadde fått etter overfall, delte historier om slåsskamper, innbrudd, knivstikking, skuddskader og overgrep. De viste meg også triks til hvordan man gjemmer unna penger så tyver ikke stikker av med alt du har. Med høy arbeidsledighet og høy befolkningstetthet i usikre bygg uten gode sanitære forhold så følger lett desperasjon, vold, rusmisbruk og kriminalitet. Under feltarbeidet brant også skuret til en selger ned og hun ble husløs. I townshipene er man mer sårbar for både menneskelige og naturens krefter.

Samtidig var det mer åpenhet i Khayelitsha enn jeg har sett i noen av de velstående forstedene og i by-kjernen. I Khayelitsha låste de ikke døren, naboer kom og gikk som de ville.

Du trenger ikke låse porten, vi er ikke i de fornemme forstedene nå!

Informanten min forklarte at det ikke var slik overalt i Khayelitsha. Hun sa at de som bor i skur må låse døren for i de områdene bor folk tettere og det er mange kjeltringer der. Her hvor hun bor, et område med offentlige boliger (såkalte RDP-hus) med innlagt vann og strøm, låses det aldri.

På jobb var selgerne veldig opptatt av å differensiere seg fra tiggere. De understrek ofte at de er arbeidere som selger en vare. De er ikke tiggere og ikke sexarbeidere. Men selv om de anså arbeidet på denne måten var det ikke nødvendigvis slik andre så dem.

Zintle, en av de unge selgerne, fortalte meg hvordan mannlige sjåfører som ikke ville kjøpe magasinet i stedet tilbød henne gaver hvis hun ble med inn i bilen deres. Hun nølte når hun fortalte meg dette og hva mennene var ute etter, men til slutt hvisket hun til meg «prostituert». Å selge magasiner langs veien signaliserte til noen at hun kanskje var interessert i å tjene penger på andre måter. Hun likte dårlig at folk trodde hun solgte sex, men sa at hun bare måtte vende seg til det.

Seksuell trakassering og diskriminering var en del av hverdagen. Jeg hørte mannlige selgere bli kalt kakerlakker av forbipasserende, og menn ropte daglig seksuelle tilrop til kvinnelige selgere og til meg.

Vi deler en flaske cola til lunsj sånn at alle kan føle seg mette.

Ofte, når måneden nærmest seg slutten, ble det vanskeligere å selge blader siden «alle» allerede hadde kjøpt, og inntekten ble knapp. Da delte ofte tre/fire selgere og jeg to liter cola til lunsj. Colaen fikk oss til å glemme sulten.

Selv om hverdagen var preget av diskriminering og trakassering på bakgrunn av klasse, rase og kjønn så var det også mye glede, humor og samhold. Når det var gode tider var det kylling og pomme frites til lunsj, og fester og grilling i Khayelitsha.

På samme måte som Johannesburg, er Cape Town en by av kontraster og ulikhet der ekstrem velstand og ekstrem fattigdom lever side om side.

Bildet under gir et overblikk over hvor segregert Cape Town faktisk er. Selv om statistikken er fra 2011 så gir speiler kartet til høyre hvordan apartheids-regimets segregeringspolitikk fremdeles er synlig i det urbane landskapet. De lilla områdene langs kysten og fjellene har den mest fruktbare jorda og det var her de hvite bosatte seg. De gule og grønne områdene definerer The Cape Flats. Med sandgrunn er det vanskelig å dyrke noe som helst her. Det var her svarte, fargede og indere ble plassert under apartheid. Helt bevisst ble de fargede (de gule områdene) plassert i midten, og fungerte på den måten som en buffer mellom svarte og hvite. Det var kun de hvite som var regnet som fullverdige borgere. De svarte hadde færrest rettigheter.

Å forstå en by er vanskelig og komplekst, fordi det er så mange mennesker som lever så ulike liv med forskjellige bakgrunner og bagasje. Selv om mye har skjedd siden apartheidregimets fall, for eksempel at Sør-Afrika har en av verdens mest liberale og progressive grunnlover, er arven etter apartheid er alltid tilstede slik som kartet tydelig eksemplifiserer. Ulikhetene gjør det også utfordrende å utvikle byen videre slik at alle har mulighet til å ta del i den på like premisser. Samtidig er Sør-Afrika et land med mange muligheter og potensiale for endring, endringer som er i bevegelse.