En uke i Accra, Ghana

I februar var jeg en uke i Ghana for å være med på Urban Enclaving-prosjektets årlige samling. Å være del av et større forskningsprosjekt har sine fordeler. En uke med utflukter, presentasjoner og diskusjoner var på agendaen.

For å få innblikk i forskjellige urbane prosesser i Ghana besøkte vi blant annet en uformell bosetting i hovedstaden Accra, og et stort boligprosjekt under utvikling utenfor byen og dens nærliggende landsby. Når vi snakker om byutvikling og enklavedannelser så handler det om mer enn bare de fysiske strukturene vi ser. Det handler om identitet, tilhørighet, trygghet, inkludering/segregering, og forventninger om hva byen er og kan være.

Obligatorisk gruppebilde måtte vi selvfølgelig ta. Her på campus til University of Ghana. Fra venstre: Austin Dziwornu Ablo, Edwige Enam Yawa Yekple, Anders Rubing, Idunn L. Holthe, Oda E. Maraire, Bjørn Enge Bertelsen (prosjektleder), Jason Sumich, Ragnhild Overå, Nolwazi Mkhwanazi and Sandra Manuel. Foto: UiB

Ulike urbane prosesser i Accra

Det var alltid masse folk i gatene i Accra både på dagtid og om kvelden. I området vi bodde i Accra kunne vi gå fritt rundt i gatene i byen, selv når det var mørkt, noe som var svært forfriskende ettersom Johannesburg ikke har samme vibe. I Johannesburg er sikkerhet og trygghet et evig dilemma som gjør at folk oftest velger å kjøre bil i stedet for å gå.

Oxford Street – en av hovedgatene i Accra. Foto: OEM
Accra på kveldstid. I følge Ghana Statistical Services bor det over 2 millioner mennesker i Accra Foto: OEM

Uformell bosetting

På samlingens første dag dro hele gruppa sammen med lokale forskere og masterstudenter til den uformelle bosetting Old Fadama. Vi hadde med oss en guide fra den lokale organisasjonen People’s Dialogue on Human Settlement. I følge organisasjonen finnes det over 250 slumområder i Accra.

Old Fadama er bygget på en lagune og ligger rett ved et stort marked og en skrapplass som heter Agbogbloshie. Her resirkuleres blant annet bildeler og elektronisk avfall. Mange av innbyggerne i Old Fadama jobber på denne skrapplassen under elendige forhold som påvirker helsen både til arbeiderne og resten av innbyggerne. Agblogboshie ble nylig omtalt i brennpunktdokumentaren Søppelsmuglerne.

Det var mye liv i gatene da vi besøkte Old Fadama – folk, motorsykler, geiter og kuer om hverandre. Kvinner lagde mat i store gryter, barn spilte fotball og menn resirkulerte og sorterte plast. Foto: OEM
Selv om Old Fadama er en uformell bosetting har den eksistert i over 20 år. Bosettingen er bygget på en lagune og overalt i bosettingen var det søppel. Vannet, bakken og luften er svært forurenset. Når en bosetting defineres som uformell betyr det at den er bygget uten tillatelse og er derfor også ulovlig. Foto: OEM
For mange av innbyggerne er resirkulering og sortering av avfall eneste inntektskilde. Foto: OEM
Da jeg gikk gjennom bosettingen merket jeg hvor myk bakken var. Siden bosettingen er bygget på en lagune må innbyggerne hele tiden fylle på med materialer som sagflis og skall fra kokosnøtter for å opprettholde en tørr grunn. Foto: OEM
Siden bosettingen er bygget på en lagune uten grunnleggende infrastruktur som rør og dreneringsmuligheter er området særlig sårbart for oversvømmelser. Alle husene i Old Fadama er derfor bygget på påler for å unngå at husene blir oversvømt, men dette er dessverre ikke nok.

Privat by under bygging

40 kilometer utenfor Accra bygges det nå en såkalt privat by – Appolonia City. I kontrast til Old Fadama som var full av liv, var det helt stille i Appolonia City. Jeg hørte bare gravemaskiner og bygningsarbeidere. Appolonia City er et stort prosjekt som har mål om å huse hundre tusen innbyggere. I tillegg til boliger skal det bygges kjøpesenter, kontorbygg og parker.

Prosjektet er fremdeles i en tidlig fase så majoriteten av området er ikke bygget ut, men noen har allerede flyttet inn i de nye husene. Husene er bygget på linje, med velstelte hager og nyklippet gress. Jeg spurte en av de som jobbet i Appolonia City hva som tiltrekker folk til å kjøpe tomt eller bolig i Appolonia. Han svarte: «peace of mind».

Å komme vekk fra byens kaos og støy er noen av faktorene som er viktige for de som ønsker og bo her. Foto: OEM
The Oxford, er en av flere boligprosjekt under bygging i Appolonia. Utbyggerne promoterer The Oxford som en urbant nabolag som gir komfort og lykke, rettet mot middelklassen. Foto: OEM.
Appolonia er nå en stor byggeplass. Det blir spennende å følge utviklingen av dette mega by-prosjektet. Foto: OEM
I Appolonia City møtte vi på noen sikkerhetsvakter fra militæret, og han ene ville veldig gjerne ta bilde med meg (han kalte meg «journalisten», mest sannsynlig fordi jeg hadde det største kameraet i gruppa). Jeg prøvde å ha like mye attitude som vakten, men han vant definitivt. Foto: UiB/ Idunn L. Holthe.
Etter besøket i Appolonia City spiste vi lunsj og drakk palmevin i landsbyen som ligger ved siden av by-prosjektet. Lauritz Isaksen (UiB) skrev sin masteroppgave om landsbyen og Appolonia City med fokus på hvordan dette nye byprosjektet transformerte og skapte nye fremtidsvisjoner både innenfor og utenfor grensene til Appolonia City. Les mer om oppgaven til Lauritz her. Foto: OEM

Nytten av samarbeid på tvers av land

Siden alle forskerne jobber med egne del-prosjekt til studien er det veldig viktig og møtes en gang i året for å diskutere og problematisere foreløpige funn og hjelpe hverandre videre.

For min del var det veldig nyttig å presentere noe av mitt etnografiske materiale (det vil si hendelser og historier fra felt-hverdagen, se nøkkelbegreper – empiri) for gruppa. Ved å lage en presentasjon ble jeg tvunget til å skrive om datamaterialet og formulere noen foreløpige funn og tema jeg kan jobbe videre med. Siden jeg er midt i feltarbeidet er det kaos i hodet mitt. Alt materialet jeg har samlet inn hittil føles som en lapskaus der alt surrer sammen uten at jeg helt vet hva jeg har.

Det er helt vanlig med mentalt kaos midt i et feltarbeid, men det gjør det ikke mindre frustrerende. Derfor er det en veldig god øvelse å jobbe med og analysere datamaterialet underveis slik at jeg kan finne en tydeligere retning for siste del av feltarbeidet. Og det viktigste av alt, få bekreftelse fra de andre i prosjektet at jeg faktisk gjør noe riktig på feltarbeid. Jeg synes det er vanskelig å stole på egen kunnskap, særlig når man føler at alle andre har «alt på stell». Det var veldig godt å få konstruktive tilbakemeldinger og tips fra de andre.

Neste år blir det samling i Johannesburg. Jeg gleder meg!

Hva kan vil lære av et av verdens mest ulike land?

Ifølge en ny rapport er Sør-Afrika fremdeles et av verdens mest ulike land. I det urbane landskapet, er den fysiske avstanden mellom fattige og rike kort, mens barrierene for å oppnå sosial mobilitet mange.

 

Jeg står på toppen av et nytt leilighetskompleks i Sandton, Johannesburg. Med sine 12 etasjer tilbys eksklusive luksusleiligheter i et bygg dekket av marmor importert fra Hellas. Fra penthouse-leiligheten har jeg utsikt til Sør-Afrikas nyeste symbol på vekst og fremgang, The Leonardo. Med sine 234 meter er bygget Afrikas høyeste. Sandton er kjernen for næringsliv i Sør-Afrika og omtales ofte som Afrikas rikeste kvadratkilometer.

I horisonten, noen kilometer bakenfor de ruvende byggene i Sandton ligger townshipen Alexandra, en av Gauteng-provinsens eldste townshiper. Alexandra er en enklave på under 7 km2 hvor hus og blikkskur står tett i tett. Rundt 180 000 mennesker bor her, som vil si en befolkningstetthet på nesten 26 000 personer (i Norge er den på 15). Jeg retter blikket ned. Ved lyskryss står gateselgere og selger hatter, frukt, og andre varer, mens andre står med skilt og spør om penger eller arbeid.

Nærheten mellom de som «har» og de som «ikke har» er slående. Det er bare en murvegg og 12 etasjer som skiller meg fra gateselgerne, og det er kun en motorvei som skiller Sandton fra Alexandra. Den økonomiske avstanden, på den annen side, er flere mil lang.

Ifølge en ny ulikhetsrapport kategoriseres Sør-Afrika blant topp fem land i verden med størst ulikhet. Det vil si at forskjellene mellom de rikeste og fattigste innad i landet er blant de høyeste i verden. Statistikk fra 2017 viser at topp 1% av befolkningen i Sør-Afrika står for 20% av landets nasjonale rikdom, og topp 10% står for cirka 65%, som betyr at 90% av landets arbeidere tilsammen kun står for 35% av landets rikdom.

Ved veikanten i en av Johannesburgs velstående forsteder sitter to menn. De samler inn resirkulerbart avfall fra søppelkasser og selger det til formelle resirkuleringsstasjoner. Med høy arbeidsledighet finner mange muligheter i den uformelle sektoren. Foto: OEM

Johannesburgs urbane landskap materialiserer dette store gapet mellom rik og fattig på flere måter. Da raseskillepolitikken var gjeldende (før 1994) ble byens ikke-hvite innbyggere plassert i bestemte områder vekk fra den hvite eliten, slik som Alexandra. Samtidig ønsket eliten enkel tilgang på arbeidskraft. Det førte til at leilighetskomplekser ble bygget med rom til hushjelpene på toppen av byggene. Hver leilighet inkluderte et lite rom på toppen av bygget der hushjelpen måtte dele bad og kjøkken med de andre som bodde der.

De fleste nye boligprosjekt bygger ikke lenger egne rom for hushjelp. Øverste etasje blir nå luksuriøse penthouse-leiligheter. I de gamle byggene er noen rom gjort om til boder og mange er i bruk som først tiltenkt. Disse rommene er også svært ønskelige for hushjelpene selv da de har kort vei til arbeid og barna deres kan gå på bedre skoler og leke trygt. Med mangel på kommunale boliger er dette alternativet attraktivt.

Hushjelpene har i utgangspunktet den beste utsikten, men i mange bygg ser man at vinduene er små og plassert opp mot taket. Mest sannsynlig et bevisst grep og viser hvor omfattende diskrimineringen og rasepolitikken var. Foto: OEM

I tillegg til de symbolske grensene en etasje, eller en motorvei, kan skape, er det mange fysiske grenser i Johannesburg. Høye murvegger, elektriske gjerder, bommer, porter og sikkerhetsvakter, er alle tiltak for å skape trygge enklaver og holde kriminelle og uønskede vekk – skille «oss» fra «dem».

Foto: OEM
I nabolagene nord for Johannesburg er båser til sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer et vanlig syn. Foto: OEM

Byens fysiske strukturer påvirker relasjonene mellom folk og innbyggeres tilhørighet til byen. Hvordan vi velger å bygge boliger for fremtiden og for hvem påvirker oss kanskje i større grad enn vi er klar over.

Sør-Afrika har fremdeles stempel som et rasedelt samfunn, selv tjuefem år etter apartheidregimets fall, men nå viser ulikhetsrapporten at ulikhetene avtar (litt) mellom rasekategoriene (hvit, svart, farget, asiat/indisk). Gapet er allikevel stort. Den hvite minoriteten i landet tjener i gjennomsnitt mer enn tre ganger så mye som svarte. Dette gapet indikerer at hvite blant annet har tilgang til bedre utdanning og dermed også bedre tilgang til godt betalte jobber. Med en nasjonal arbeidsledighet på 29% er det også svarte afrikanere som i størst grad sliter med å finne arbeid, og når de finner arbeid tjener de mindre enn sine hvite kollegaer.

Med en voksende svart middelklasse har økonomisk ulikhet innad i den svarte befolkningen, som utgjør nesten 80% av befolkningen nasjonalt, økt litt. I tillegg er det vanskeligere for kvinner å finne arbeid, og de som er i arbeid tjener mindre enn menn. Rapporten viser at vi må inkludere klasse og kjønn i tillegg til rase for å forstå ulikhet i Sør-Afrika.

En faktor rapporten ikke tar for seg, er nasjonalitet. Afrikanske migranter blir ved jevne mellomrom utsatt for diskriminering og angrep av sørafrikanere, særlig i de store byene. I september kom nye angrep. Butikker og hjem ble brent og mennesker drept. Dette på grunnlag av et narrativ om at afrikanske immigranter er skyld i høy arbeidsledighet, overfylte sykehus og landets høye kriminalitet. Disse hendelsene viser hvor komplekst ulikhetsbildet er i Sør-Afrika.

Ulikhet er, dessverre, et globalt fenomen. Ifølge Credit Suisses rapport for 2019 eier topp 1% av verdens befolkning 44% av hele verdens rikdom. Også i Norge preges samfunnet av økende ulikheter. Jo høyere ulikhet i et land, jo vanskeligere er også sosial mobilitet.

Strengere immigrasjonspolitikk over hele Europa, Storbritannias Brexit og President Trump ‘s mur mot Mexico, er alle handlinger for å beskytte seg selv mot «de andre» ved bruk av fysisk infrastruktur og nye lover. Fremmedfrykt er heller ikke særegent for Sør-Afrika, i Norge og resten av Europa vokser den ekstreme høyresiden med krav om stengte grenser.

Kanskje er det nettopp til Sør-Afrika, et mikrokosmos av verdens ulikhet, vi må rette blikket for å ta inn over oss hvor vi er på vei. Som et eksempel på klodens utfordringer, kan Sør-Afrika hjelpe oss å innse hvilke endringer som må skje globalt for å oppnå et rettferdig samfunn med lik tilgang på utdanning, arbeid og helsetilbud, samt vann, elektrisitet og infrastruktur, og ikke minst retten til å være den man er.

 

Innlegget er også publisert på bloggen til Attac Norge.

Johannesburg – En by bygget på gull

En uke har gått. Å komme fra lille Bergen til gigantiske Johannesburg er et lite sjokk i seg selv. En afrikansk metropol bygget på gull og full av kontraster. Hva slags by er dette egentlig?

 

Jeg ankom Johannesburg en søndag morgen. Ut av flyplassen kom vi rett på en åttefelts-motorvei med store reklameplakater langs veien. Vi kjørte gjennom industriområder og åpne landskap før bykjernen nærmet seg. Etterhvert så jeg Johannesburg sentrum i horisonten, og bygningene kom tettere og tettere på.

Johannesburg er Sør-Afrikas økonomiske sentrum, en afrikansk metropol, en internasjonal smeltedigel og en by av kontraster.

Da gull ble oppdaget i 1886 strømmet folk til området fra hele verden i håp om økonomisk fremgang og en bedre fremtid. Hadde det ikke vært for gullet hadde nok ikke denne millionbyen blitt til.

Tall fra 2011 viser at over 4,4 millioner mennesker bor i byen, så nå i 2019 bor det nok enda flere her. Johannesburg er den største byen i Sør-Afrika og ligger i Gauteng som er den mest befolkede provinsen i landet (13.6 millioner i 2016).

Jo’burg, Jozi, Egoli – kjært barn har mange navn

Egoli betyr «sted for gull» på språket isiZulu. Byen startet som en gullgruve, bokstavelig talt. Da jeg fløy inn over Johannesburg så jeg tydelig spor av fortiden. De brune, grå og gule områdene ga meg glimt av gruvedriften og fortiden.

Gullgruvene styrket den sørafrikanske økonomien i mange år.

De store brune og grå områdene er spor etter gruvedrift rundt Johannesburg. Foto: OEM

I dag drives byen i stor grad av en sterk finanssektor. Gruvene som fremdeles er i drift finnes kun utenfor byen.

Når jeg kjører på veiene så ser gruvene ut som langstrakte åskammer. Om jeg ikke visste at det var gamle gruver hadde jeg bare trodd det var sånn landskapet var naturlig. Disse menneskelagde åskammene former landskapet (de har også ført til sterk forurensing av luft, vann og bakken).

Velstand og fattigdom

Johannesburg er et knutepunkt for kapitalisme og globaliseringsprosesser. Internasjonale investorer og selskaper er sterkt tilstede i byen. Disse aktørene er kanskje også med på å legge føringer for byens utvikling og fremtidsvisjoner?

Den økonomiske veksten i byen har skapt en ekstrem velstand i Johannesburg. Men denne velstanden går hånd i hånd med ekstrem fattigdom.

Byen har, som de fleste byer i globale sør, blitt formet av kolonialisme, ideer om rase og målrettet segregering. Denne fortiden preger fremdeles den ulike fordelingen av ressurser for befolkningen.

Sjekk ut bilde-serien unequal scenes for å se hvordan ulikheter kommer til syne i landskapet i dag. Slike ulikheter er ikke særegne for Sør-Afrika. Dette er realiteten mange steder i verden.

Et segregert samfunn

Sør-Afrika har en lang og brutal historie. Frem til 1994 styrte den hvite minoriteten over alle «ikke-hvite» (svarte, fargede, indere/asiat). Ut ifra en persons rasekategori (som er sosialt konstruerte og ikke biologiske raser) fantes det egne skoler, nabolag, sykehus og arbeidsplasser.

Benker var også segregerte. Om det sto kun for hvite, måtte en svart innbygger enten stå ved siden av eller sette seg på bakken.

Sør-Afrikas segregeringspraksiser under Apartheid-regimet bestemte hvor folk kunne bevege seg, hvor de kunne sitte, spise, jobbe og bo.

Selv om Sør-Afrika nå er et demokrati der alle har like rettigheter og følger de samme lovene uavhengig av rase, så har segregeringspraksiser som ble innført under apartheidregimet fremdeles påvirkning på dagens Sør-Afrika. Dette kommer jeg til å skrive om senere. Fortiden er viktig fordi den forteller oss noe om hvorfor byen ser ut som den gjør og hvordan innbyggerne relaterer seg til hverandre.

Mine første inntrykk

Fokuset på sikkerhet og trygghet møtte jeg på med en gang jeg kom. Men nå er jeg kanskje allerede innstilt på å legge merke til sikkerhet og overvåkning…

Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.

Men med høye tall for innbrudd og ran, og folks faktiske opplevelse av innbrudd så er det kanskje ikke så rart at man setter inn ekstra sikkerhetstiltak for å føle seg trygg?

Spor av sikkerhetsmekanismer og overvåking er overalt. Foto: OEM

Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.

Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?

Ulikhet

Da jeg kjørte gjennom sentrum på vei til townshipen Soweto så jeg et stort forlatt industribygg som var okkupert av folk. Folk har bosatt seg der. De har satt sammen små boliger av metallplater, plastikk og treplanker både i og rundt det forlatte bygget. Til og med små butikker dukker opp her. Forholdene her er noen helt andre enn de jeg bor i bare noen kilometer lenger nord i Johannesburg.

I dette bygget bor folk, mest sannsynlig ulovlig. De har etablert seg både i og utenfor bygningen. Foto: OEM
Der det er folk finnes det økonomiske muligheter. Her har en liten hårsalong kommet i stand rett ved siden av det okkuperte bygget. Foto: OEM

I en by preget av ulikhet og forskjeller og en fortid preget av segregering og diskriminering kan man kanskje forstå hvordan byen har utviklet seg som den har. I en by der noen tjener et par tusen rand i måneden og andre tjener flere hundretusen i måneden forsvinner ikke ulikhetene. Men hvordan blir byen fremover? Blir ulikhetene større? Eller blir de mindre? og hva skal til for å bygge en bedre by for alle?

En antropolog i storbyen

Byene i verden vokser. I Afrika og Asia vokser byene raskest. Det er derfor særlig viktig å forstå hvordan folk bor i byer og hva folk mener er viktig for sin hverdag i byen. Slik at vi kan bygge bedre byer for fremtiden.

 

Nå bor cirka 55% av verdens befolkning i byer. FN estimerer at 68% av verdens befolkning kommer til å bo i byer og urban områder innen 2050. Med raskt voksende urbane områder kommer også utfordringer om nok boliger, tilfredstillende infrastruktur (slik som vann, elektrisitet og veier), helsetilbud, arbeid og utdanningsmuligheter.

For å møte utfordringene med byutvikling på best mulig måte trengs det perspektiv fra alle fagretninger. Dette prosjektet ønsker å bidra til å forstå hvordan folk skaper seg et hjem og deres visjoner for bylivet ved å bli kjent med noen av de som faktisk bor i en av de større byene på det afrikanske kontinentet – Johannesburg.

Johannesburg er en by i vekst og det er et stort behov for flere boliger. Byen er en stor smeltedigel av mennesker, kulturer, språk og kreativitet, samtidig som det er store økonomiske forskjeller mellom innbyggerne. Johannesburg har tidligere blitt definert som en av byene i verden med størst ulikhet. Byen har blitt definert som en delt by, en by av ekstreme kontraster, og det moderne afrikanske (Beall et al. 2002, Murray 2011, Nuttall og Mbembe 2008).

Et antropologisk perspektiv

Å ha sted å bo handler ikke bare om å ha tak over hodet. Antropologer er opptatt av å vise hvordan byutvikling og bosted også handler om rettigheter, identitet, tilhørighet, tilgang på ressurser og familierelasjoner. For eksempel kan sted og identitet være knyttet sammen. Hvor man bor, enten om det er nabolaget eller regionen, kan (men må ikke) være med på å definere noens sosiale og økonomiske status. Hva tenker du hvis jeg for eksempel sier Fana, Loddefjord, Bærum, Oslo, Bergen, Nord-Norge eller Sør-Norge? Folk kan ofte ha meninger om hvem man er og hvordan man oppfører seg kun ut ifra hvor hvor man bor, selv om dette ikke nødvendigvis er sant. Slike forestillinger kan påvirke folk sin identitet både bevisst og ubevisst.

Det er mange aktører som er med på å forme byen og som har fremtidsvisjoner for byen. Man har store internasjonale og nasjonale selskaper som investerer i byprosjekter, statlige institusjoner og lokale initiativ fra innbyggerne selv. Og så har man alt midt imellom, for innbyggerne er jo heller ikke en homogen gruppe. Det er kanskje forskjell på hvordan en gateselger ønsker at byen skal utformes og en småbarnsfamilie?

I tillegg til økonomiske interesser handler byutvikling også om klasse, klimaendringer, sikkerhet og tilgang til fritidsaktiviteter, skole og arbeid. God byutvikling er derfor ingen enkel oppgave.

Hvem og hva bestemmer hvordan fremtidens byer blir?

For antropologer er det viktig å være tilstede over tid. I tillegg til å intervjue folk ønsker vi også å være med på aktiviteter, møter og hverdagssituasjoner for å få en dypere forståelse for menneskene vi studerer. Det kaller vi ofte for deltakende observasjon. Ved å erfare og være med folk skaffer man seg kunnskap, innsikt og forståelse om temaene som det forskes på og hva innbyggerne er opptatt av. For vi er ikke bare opptatt av hva folk sier, men også hva folk gjør. Det er derfor jeg skal være i Johannesburg i nesten et år for å samle inn data om bylivet.

Planen for mitt prosjekt er at jeg skal samarbeide med eiendomsmeglere. Jeg tror at eiendomsmeglere står i en unik posisjon til å forstå hva som påvirker valgene innbyggere tar når de skal kjøpe sitt neste hjem eller selge. I tillegg skal jeg oppsøke lokale initiativ i enkelte forsteder i Johannesburg der innbyggerne har satt i gang dugnader og felles prosjekter for å bedre nabolaget sitt. Og jeg vil finne ut hva det egentlig betyr å gjøre nabolaget bedre?

Små steder, store spørsmål

Antropologer skaper kunnskap om variasjoner, sammenhenger og endringer i sosialt liv både fjernt og nært. Selv om jeg skal gjøre en studie i Sør-Afrika så kan vi også bruke denne kunnskapen til å forstå globale prosesser eller byutvikling i lille Norge.

Hvem er det som får bestemme hvordan byen skal være i dag og i fremtiden? Og hva skal til for at prosjekter regnes som god utvikling? Vi må stille slike spørsmål i alle byer. I Norge ser vi for eksempel utfordringene med hva som er god byutvikling gjennom bompengedebatten, hvor bybanen skal gå i Bergen eller Tøyenløftet i Oslo. For å kunne møte utfordringene i byene på en god måte trenger man perspektiv fra forskjellige fagretninger og fra forskjellige kontinent.

 

 

Referanser

  • Beall, Jo, Owen Crankshaw and Susan Parnell 2002 Uniting a Divided City: Governance and Social Exclusion in Johannesburg, London: Routledge
  • Murray, M. J. 2011 City of extremes. The spatial politics of Johannesburg. Durham: Duke University Press
  • Nuttall, Sarah and Achille Mbembe 2008 Johannesburg: The elusive Metropolis, Durham and London: Duke University Press