Ikoniske Table Mountain nærmer seg. Straks lander flyet i Cape Town. Det kribler i magen. Det er fem år siden sist jeg var her og minnene strømmer på. Cape Town var mitt første møte med Sør-Afrika i 2012. Jeg var student ved University of Cape Town (UCT) i et år, og alle erfaringene og alt jeg lærte gjorde at jeg reiste tilbake for å gjøre feltarbeid blant gateselgere som del av mastergraden i 2014.

I seks måneder jobbet jeg med gateselgere i Cape Town som solgte gatemagasinet The Big Issue. Majoriteten av de jeg ble kjent med var kvinnelige Xhosa-migranter. Xhosa er en av mange etniske grupper i Sør-Afrika. Kvinnene migrerte fra landsbygda i håp om bedre inntekt og livsvilkår i byen. De fleste hadde ikke fullført videregående. Tidlig ekteskap, dårlig økonomi og graviditeter var vanlige grunner for hvorfor kvinnene ikke fullførte videregående.

I lys av Sør-Afrikas høye tall på vold mot kvinner og seksuell trakassering, generell sterk mannsdominans i samfunnet og frykt for kriminalitet, ville jeg utforske hvordan kvinner fant sin plass i byen. Jeg ville vite hvordan overlappende kategorier som kjønn, rase, etnisitet og klasse påvirket kvinnenes opplevelser og hvordan de navigerte seg gjennom byens sosiale og fysiske strukturer.

De fleste selgerne bodde i Khayelitsha, en av Cape Town’s største townshiper med nesten en halv million innbyggere. Noen bodde i hus, med både strøm og innlagt vann, mens andre bodde i skur i uformelle bosettinger. Selv om selgerne ikke tjente godt på å selge magasiner sendte nesten alle penger hjem til familien som fremdeles bodde på bygda. De så på livet i Cape Town som midlertidig for de skulle flytte tilbake landsbyen og investerte mye i eiendommene på bygda.

… Det er her vi bor, vi bor i fattigdom, men vi jobber så hardt vi kan. Vi sitter ikke bare og venter [på at det skal bli bedre].

Livet i townshipen er hardt. Selgerne viste meg arr de hadde fått etter overfall, delte historier om slåsskamper, innbrudd, knivstikking, skuddskader og overgrep. De viste meg også triks til hvordan man gjemmer unna penger så tyver ikke stikker av med alt du har. Med høy arbeidsledighet og høy befolkningstetthet i usikre bygg uten gode sanitære forhold så følger lett desperasjon, vold, rusmisbruk og kriminalitet. Under feltarbeidet brant også skuret til en selger ned og hun ble husløs. I townshipene er man mer sårbar for både menneskelige og naturens krefter.

Samtidig var det mer åpenhet i Khayelitsha enn jeg har sett i noen av de velstående forstedene og i by-kjernen. I Khayelitsha låste de ikke døren, naboer kom og gikk som de ville.

Du trenger ikke låse porten, vi er ikke i de fornemme forstedene nå!

Informanten min forklarte at det ikke var slik overalt i Khayelitsha. Hun sa at de som bor i skur må låse døren for i de områdene bor folk tettere og det er mange kjeltringer der. Her hvor hun bor, et område med offentlige boliger (såkalte RDP-hus) med innlagt vann og strøm, låses det aldri.

På jobb var selgerne veldig opptatt av å differensiere seg fra tiggere. De understrek ofte at de er arbeidere som selger en vare. De er ikke tiggere og ikke sexarbeidere. Men selv om de anså arbeidet på denne måten var det ikke nødvendigvis slik andre så dem.

Zintle, en av de unge selgerne, fortalte meg hvordan mannlige sjåfører som ikke ville kjøpe magasinet i stedet tilbød henne gaver hvis hun ble med inn i bilen deres. Hun nølte når hun fortalte meg dette og hva mennene var ute etter, men til slutt hvisket hun til meg «prostituert». Å selge magasiner langs veien signaliserte til noen at hun kanskje var interessert i å tjene penger på andre måter. Hun likte dårlig at folk trodde hun solgte sex, men sa at hun bare måtte vende seg til det.

Seksuell trakassering og diskriminering var en del av hverdagen. Jeg hørte mannlige selgere bli kalt kakerlakker av forbipasserende, og menn ropte daglig seksuelle tilrop til kvinnelige selgere og til meg.

Vi deler en flaske cola til lunsj sånn at alle kan føle seg mette.

Ofte, når måneden nærmest seg slutten, ble det vanskeligere å selge blader siden «alle» allerede hadde kjøpt, og inntekten ble knapp. Da delte ofte tre/fire selgere og jeg to liter cola til lunsj. Colaen fikk oss til å glemme sulten.

Selv om hverdagen var preget av diskriminering og trakassering på bakgrunn av klasse, rase og kjønn så var det også mye glede, humor og samhold. Når det var gode tider var det kylling og pomme frites til lunsj, og fester og grilling i Khayelitsha.

På samme måte som Johannesburg, er Cape Town en by av kontraster og ulikhet der ekstrem velstand og ekstrem fattigdom lever side om side.

Bildet under gir et overblikk over hvor segregert Cape Town faktisk er. Selv om statistikken er fra 2011 så gir speiler kartet til høyre hvordan apartheids-regimets segregeringspolitikk fremdeles er synlig i det urbane landskapet. De lilla områdene langs kysten og fjellene har den mest fruktbare jorda og det var her de hvite bosatte seg. De gule og grønne områdene definerer The Cape Flats. Med sandgrunn er det vanskelig å dyrke noe som helst her. Det var her svarte, fargede og indere ble plassert under apartheid. Helt bevisst ble de fargede (de gule områdene) plassert i midten, og fungerte på den måten som en buffer mellom svarte og hvite. Det var kun de hvite som var regnet som fullverdige borgere. De svarte hadde færrest rettigheter.

Å forstå en by er vanskelig og komplekst, fordi det er så mange mennesker som lever så ulike liv med forskjellige bakgrunner og bagasje. Selv om mye har skjedd siden apartheidregimets fall, for eksempel at Sør-Afrika har en av verdens mest liberale og progressive grunnlover, er arven etter apartheid er alltid tilstede slik som kartet tydelig eksemplifiserer. Ulikhetene gjør det også utfordrende å utvikle byen videre slik at alle har mulighet til å ta del i den på like premisser. Samtidig er Sør-Afrika et land med mange muligheter og potensiale for endring, endringer som er i bevegelse.